I 2016 var jeg på et litterært arrangement i en av de nedlagte fabrikkhallene langs Akerselva. Det var i rekken kalt Litteratur på Blå. Når jeg så og hørte Athena Farrokhzad på scenen, ble jeg forbauset. Hvorfor det? Forbauselsen fikk meg til å tenke.

Dikt kan man finne på bibliotek og i bokhandel, etter hvert i hopetall også på nett. Man kan sitte i ensomhet og lese disse diktene. Men dikteren er jo også et menneske, og det kan vel ikke være noe ankepunkt mot bokutgivelsen at det er mulig å oppsøke et sted der hun formidler sin diktning i levende live? Er ikke den trykte boka og den digitaliserte teksten for livløse til at vi fatter hva poesien dreier seg om? Noe slikt gjelder i hvert fall visse former for poesi. Kanskje også den til Athena Farrokhzad, preget som den er av et sterk emosjonelt trykk og ofte av en innbitt politisk holdning.

Det er også noe med hvordan vi som lesere i vår tid blir kjent med dikterne gjennom massemediene. Der sitter vi, hver for oss, og forsøker kanskje å danne oss et bilde av mennesket det er snakk om. I dette tilfellet var det, for meg i Oslo, som om «medie- Farrokhzad» kom før både diktene og dikteren. Jeg hadde lest om kontroversielle utspill, en påstått konflikt mellom henne og den danske dikteren Yayha Hassan. Uforsonlig, polemisk, agitatorisk. Men der hun satt på scenen på Blå, fikk jeg et helt annet inntrykk. Et inntrykk av et varmt og klokt menneske.

Media skal ha sin del av skylden. Men det burde jeg ha kunnet gjennomskue. Det slår meg som et mer uløselig problem at selve diktsamlingen framstår som et altfor blodfattig format til å formidle dikt om dype eksistensielle og politiske spørsmål. Da mener jeg ikke minst at den trykte boka er for preget av en uniform, standardisert typografi. Hvordan skal jeg klare å høre poetens særegne stemme gjennom dette nøkterne valget av papirkvalitet (her Munken Premium Cream med gramvekt 100) og skriftsnitt (i dette tilfellet Haultin)?

Kanskje var det noe av dette problemet Athena Farrokhzad hadde forsøkt å finne en løsning på da hun i år 2013 braste inn i svensk poesi med Vitsvit? I denne diktsamlingen, gjendiktet av Tina Åmodt under tittelen Hvitverk (Kolon forlag, 2016) og utgitt på i alt 20 språk, er det foretatt et påfallende grafisk grep: Ordene står ikke der svart på hvitt, i stedet er det omvendt: Den hvite teksten står som innriss i en bekmørk bakgrunn.

I boka som kom på norsk i år, først utgitt på svensk i 2022 og nå gjendiktet av Ida Hove Solberg, med tittelen Anno asen, er det ikke foretatt noen slike grep. Typografien er uniform. Men denne gang blir jeg ikke plaget av det. Kanskje fordi jeg nå har en forestilling om at jeg kjenner poeten en smule, om enn aldri så lite. Hun taler til meg gjennom boka. Verken papir eller skrifttegn står i veien. Ikke ordene heller. Jeg tar meg rett og slett i å forestille meg at jeg har begynt å forstå Athena litt, slik hun er.

Den svenske originalen til Anno asen har tittelen Åsnans år. «Eselets år», altså. Den norske tittelen er rar. Men når vi vet at gjendikteren var sentral i å starte opp Mellom, et tidsskrift for oversatt litteratur, at hen i samarbeid med Sindre Andersen har gjendiktet boka Athena Farrokhzad skrev sammen med rumenske Svetlana Cârstean, Trado (House of Foundation, 2019), som dreier seg om nettopp oversettelse, og at den norske gjendikteren attpå til har skrevet en doktorgradsavhandling der spørsmålet om oversettelse står sentralt, får vi vel nesten gå ut fra at dette valget av norsk tittel er gjennomtenkt?

Anno asen, altså. Hva skal man si? En ting er nokså åpenbar: Den norske tittelen holder på bokstavrimet. Men den må også sies å gi et langt mer fremmedartet inntrykk på en norsk leser enn den svenske vil gjøre på en svensk. Kanskje er den norske tittelen i overkant unorsk? Mulig det. Men jeg liker den litt. At ordet anno er latin, lar seg forsvare, ikke minst siden diktsamlingen innledes med et sitat på latin: Adventavit asinus, pulcher et fortissimus. Sitatet stammer fra den kontinentale middelalderens fest til ære for eslene i Bibelen. Ordet asen for esel er da også valgt i den nynorske Bibeloversettelsen fra 1938.

Også senere i Anno asen kommer det et sitat på latin, «o tempora, o asinus, o mores», det spiller på Ciceros utbrudd mot samfunnsutviklingen: «Disse tider! disse skikker!», men nå med et enslig esel ført inn imellom.

Så det er lærd poesi? Til en viss grad ja. Vi streifer innom både Æsops fabler, den persiske poeten Rumi og Don Quijotes øk Rosinante. Men Farrokhzad bærer sin tunge bør med letthet.

Et sted heter det at «arbeidarar er esel på samfunnets botn», men det er ikke poeten som snakker her, det er en venninne, og hun «knegger» fram utsagnet. Toneleiet er tilsvarende spøkefullt flere steder.

Det må likevel sies å være gjennomgangsmotivet, dette: eselet som bilde på den undertrykte sliteren, «dyreverdas proletar» eller «dyrerikets proletar». Muligens blir motivet litt for mye av en sjablong. Heri ligger samlingens mulige svakhet, at den er basert på det Dag Solstad kaller en altfor god idé. Som om ideen står i veien for de ofte kreative, viltvoksende innfallene vi også finner i boka. Som når eselets skryt fanges – herlig onomatopoetisk – i forbifarten, i disse to linjene: «Burde ikkje eselfrigjeringa derfor byrje i sengehalmen / Ikkje no igjen, eg iiioorkar ikkje.»

Et skjevt smil hviler over mye av denne diktsamlingen. Men det finnes også kraftfulle verselinjer i Anno asen, som kanskje er lekne, men da på en annen måte. Ikke minst linjer som dette, uttrykk for kvinnelig erfaring, tør jeg mene: