91. utgåve | 7. desember 2023 | BOKMELDING
Avlystning og overmetting
Den atomiserte, utsatte kroppen – det nakne livet – er den eneste virkeligheten som gjenstår i Eirik S. Røkkums Grisens år. Diktet serverer det ene groteske voldsutbruddet etter det andre – samtidig er menneskene overlatt til de kjødelige lystenes vold.
DIKT
Eirik S. Røkkum
Grisens år
150 sider
Flamme forlag 2023
AV TOBIAS ROSLI LINDSTRÖM
Det blir vanskeligere og vanskeligere å forestille seg en fremtid som ikke står i krisens tegn. Mens det i samtidslitteraturen florerer av krisenarrativer og undergangsvisjoner, glimrer utopien med sitt fravær. Samtidig som den kapitalistiske maskinen fortsetter å utmagre både den menneskelige bevisstheten og naturen i et alt mer akselererende tempo, er den politiske forestillingsevnen preget av fantasiløshet og desillusjon. Slike problemstillinger føles påtrengende i møte med Eirik S. Røkkums nye diktutgivelse Grisens år, et dystopisk langdikt som skildrer en verden på randen av kollaps, herjet av økologiske katastrofer, krig og pest.
For Røkkum står endetiden i grisens tegn, og sivilisasjonen er redusert til en illeluktende svinesti der stanken «fyller hele skallen / Stank som overgår stank, smører på med ny / stank, fra ulmende og brennende bål». Samtidig fråtser og velter menneskene seg i synd og forlystelse, fanget i en tilstand av døsig passivitet og likegyldighet, mens de venter på slakterknivens befriende hugg. Grisen er slik et bilde på menneskets situasjon under denne krisen, og flere av karakterene vi møter i Grisens år hjemsøkes av dyrets likegyldige blikk.
Diktet er en dramatisk monolog delt inn i fem deler, der poeten gjennom fem karakterer og i en fortellende stil presenterer en apokalyptisk fremtid som sender tankene til Hieronymus Bosch og hans triptyk Lystenes hage. Som for Bosch er Røkkums tematikk synd og fortapelse, og alle de fem delene introduseres med en dødssynd: likegyldighet, hovmod, fråtseri, utukt og vrede. Gjennom langdiktets fem deler beveger vi oss fra den hellige byen Varanasi «Der verden begynte, og en dag skal ta slutt», til en nydannet autoritær stat midt i ørkenen, et urolig og voldsrammet Paris, et sykehus på Island, før vi ender opp i et turist-infisert Venezia. I diktets epigraf heter det at Grisens år er et «dyrtidsdikt og avlysting i fem deler», og denne avlystingen foregår gjennom en slags overmetting: Diktet er fullstappet av groteske og brutale scener, beskrevet gjennom et språk som ofte er kaldt og distansert. Forholdet mellom avlysting og overmetting iscenesettes særlig i diktets tredje del, der en liten «klubb av ordensriddere» isolerer seg fra den kaospregede omverden for å fråtse i mat, vin og sex. Vår glupske forteller stapper i seg rett etter rett helt til både «kropp og lyst uvegerlig dalte». Og når kvelden avsluttes med at han uvitende spiser et stykke menneskekjøtt og følgelig ender sitt eget liv ved å gjennomføre seppuku, fullendes muligens diktets avlysting.
Grisens år virker først og fremst interessert i å utforske hvordan samfunnsstrukturens kollaps og sammenbruddet i den kollektive forestillingsevnen resulterer i et gjennomkynisk syn på menneskekroppen, som nå er fullstendig løsrevet fra alle ideer om kultur og sosiale fellesskap. Den atomiserte, utsatte kroppen – det nakne livet – er den eneste virkeligheten som gjenstår. Kroppslig vold blir dermed et slags ledemotiv i Grisens år, og gjennom hele diktet blir vi servert det ene groteske voldsutbruddet etter det andre. Samtidig er menneskene overlatt til de kjødelige lystenes egen vold, som de slavisk følger uten en tanke:
Jeg tilhørte kroppen, i likhet med min tid
Endelig var jeg glad, for å føle meg så normal
Rundpult og livet peaker, som en tenksom frøken en gang sa
I det frie kjøttmarkedet kunne jeg velge og vrake
FRUSTRERT eller TILFREDSSTILT
var mine handlingers kompass
Sitatet er hentet fra diktets fjerde del, der «Gamle grisefar» forteller hvordan han etter et liv med utukt ender opp som en «gjærende geléklatt» som følge av et grotesk kirurgisk inngrep. Alle de fem delene som utgjør Røkkums dikt rommer en fortelling om synd og straff, der de poetiske karakterene enten utsettes for vold eller selv inntar rollen som bøddel, ut ifra hvilken synd de gjør seg skyldig i. I diktets avsluttende monolog møter vi for eksempel en stakkars servitør som etter flere år med trakasserier fra kunder og kolleger, går løs på en velstående filmstjerne ved å presse en flaske sjampanje ned i svelget hennes. Slik blir servitøren personifiseringen av vreden som straffer de rike for deres uansvarlige livsstil og egoisme.
Slike scener er ikke veldig subtile, og utover i lesningen blir det tydelig at vi befinner oss innenfor et moralsk-religiøst univers, at diktet i en viss forstand har som mål å peke ut, latterliggjøre og straffe de som bærer ansvaret for krisene som preger samtiden. Hevnfantasiene er et uttrykk for et legitimt sinne som det er lett å kjenne seg igjen i, men de er samtidig forutsigbare i deres overdrivelser og utskeielser, uten at det oppleves som spesielt givende i lesingen. Den underliggende moralske indignasjonen er imidlertid mindre interessant enn det faktum at dette er dramatiske fortellinger med gjenkjennelige narrative elementer som karakterer og plott. Klang, rytme og bildetetthet blir underlagt den narrative impulsen i Røkkums langdikt; der slike poetiske virkemidler fremheves, er det ofte med et glimt i øyet, med et nikk mot leseren: «Som sagt var ikke humøret mitt tipp topp / og det var derfor ikke bare-bare å få den opp . . .» Hvorvidt slike øyeblikk vekker latter eller ikke, vil blant annet være avhengig av leserens poetiske preferanser eller forventningshorisont, men det fremstår for meg fullt ut som en bevisst poetisk strategi. Klanglige virkemidler er ikke her en integrert del av det poetiske språket, men fremtrer som forstyrrende elementer, de er påtatte og i en viss forstand latterlige, og viser muligens at poesiens ritualistiske kraft ikke lenger kan tas for gitt, eller til og med er utilgjengelig for samtidspoeten. Her kan det spekuleres i om ikke denne mistroen til det poetiske språkets ritualistiske kraft kan leses i sammenheng med forestillingen om at poesien selv er i krise.
Desillusjonen som preger Røkkums dikt er et tematisk anliggende som kommer til syne gjennom de dramatiske karakterene, men utgjør samtidig et slags underliggende, formelt premiss. På den ene siden er et fellestrekk ved disse fem karakterene deres opplevelse av å se krisen med et blikk ubesudlet av ideologi, religion og kultur:
Jeg nærer ingen samhørighet med disse folkene
Det er bare kokettering
Jeg er langt forbi det å bry seg
om dem, eller deg, eller meg selv
Langt forbi tanker om tilgivelse
Langt forbi opplyst, høyere tilstedeværelse, shanti
eller andre slike blaserte fraser, som de rundt meg sverger til
i denne grotta, med blikkene dratt bak en tyktflytende hinne
av fryktsvette, hasjisj
mens de stenger verden ute – indolente
Diktet gir dermed form til en kynisk bevissthet som det til en viss grad også parodierer og latterliggjør. Men på den andre siden sitter jeg med en følelse av at desillusjonen også rammer diktets egen forestillingsevne, og at moralsk indignasjon her blir en litt for tyntveiende motvekt til en overveldende kynisme som trekker alt ned i den samme svinestien. Selv Røkkums bruk av litterære referanser og allusjoner føles mindre overskuddspreget her enn i debuten Kaskader av okser og aske. For der den litterære tradisjonen var en kilde til poetisk inspirasjon og drivkraft i debuten, som til dels forhindret at diktjegets rølpete ferd gjennom Trondheimsnatten ble selv-medlidende og banal, er det som om referansene i Grisens år ikke bærer i seg den samme vitaliteten. Det skyldes først og fremst at det er en større distanse mellom utsigelsen og meningen i Grisens år. Det er en viss ironi i at den fascistiske generalmajoren i diktets andre del alluderer til et dikt av Inger Christensen. Når Røkkum legger litterære referanser i munnen på disse frastøtende karakterene, innebærer dette en bitende ironi som også rammer litteraturen. Slik kan et dikt av surrealisten Paul Éluard siteres av den glupske fortelleren som fremfører diktets tredje del, og deretter bli tolket som et forsvar for både «gode verdier» og en hedonistisk livsstil:
I et dikt av Éluard heter det:
Bort, bort, sier hatet
Nærmere, nærmere, sier kjærligheten
Slik er det. Vi må ikke vike!
Fordi å vike, det er å hate
Med andre ord: Vi kan ikke ofre
det siste som betyr noe
Kjærligheten! sier jeg
Kjærligheten til mat og tradisjoner
Om så vårt gode hjemland faller
Om så Dovre faller, mine venner
Forblir vi enklaven her i sør for gode verdier
Vi holder stand
La oss nyte mens vi kan
Denne tilgrisingen av litteraturen som diktet gjennomfører fremstår som utspekulert, i den forstand at poeten bevisst lar karakterene bruke litteraturen for å artikulere, og slik rettferdiggjøre, deres hedonistiske utskeielser. Ved å trekke poesien med seg ned i forfallets svinesti og utsette den for desillusjonens døsige effekt, gjenstår kun blaserte ord og fraser som er uten kritisk eller utopisk potensial. Men språket kan ikke bare ha som mål «å stadfeste tings tilstand / Bejae at omgivelsene er som de skal være / At det er trygt å stikke snuten ut», og det er nærliggende å tenke at det er i poesien at språkets autonome sfære åpenbares for oss på en måte som gjør det mulig å artikulere nye tanker og alternativer til den rådende likegyldigheten og passiviteten.
Men spørsmålet er hvorvidt Røkkum faktisk åpner for en tenking som ikke har som sitt utgangspunkt den desillusjonen diktet tematiserer. Det ligger så klart en kraft i det å beskrive og skildre en forvrengt versjon av vårt eget samfunn, men resultatet når aldri helt opp til ambisjonene. Den fortellende stilen blir til en altfor komfortabel positur som ikke klarer å vrenge ut og inn på våre vante forestillinger om fremtiden, eller artikulere alternativer til samtidens kynisme. For å si det på en litt forkludret måte: fortellingen er både den formen som desillusjonen kommer til uttrykk i og, på en og samme tid, muligens selv et uttrykk for poesiens desillusjonerte selvforståelse. Men en fortellende modus er i seg selv ikke nok så lenge fortellingene forblir de samme, og dessverre opplever jeg litt for ofte at Røkkum viser meg noe jeg allerede har sett. Det er først i diktets fjerde del at jeg opplever at det poetiske språket korresponderer med sitt objekt, der individets nummenhet (under bedøvelse) og smerte ikke bare skildres, men vokser ut av de poetiske linjene. Krisen trenger inn i selve det poetiske språket, og i stedet for å bevege seg fra et narrativt element til det neste, beveger diktet seg fra smertepunkt til smertepunkt på en måte som bryter den narrative sammenhengen:
Ikke tap noe av syne!
Det siste du ser
SMATT SMAK
Jeg strakte meg etter Deg, men Du støtte meg tilbake
slik at jeg skulle smake døden
Ikke jeg ikke jeg
men vinden som feier gjennom meg
Scheveningen
Sædflekkene Hellige tegn
En stram blanding av klorvann, blomstrendende liguster
Isnende Skalldyrsaft på fingrene
Konkylie mot øret
Blodet som strømmer alltid strømmer
Glassklare drømmer
Bevisstheten kastes mellom fortid, nåtid og fremtid, samtidig som skillet mellom subjekt og objekt delvis viskes ut. Det kirurgiske inngrepet som forårsaker denne oppbrutte bevissthetsstrømmen, utført av et sadistisk helsepersonell, er en konsekvens av det samme kyniske menneskesynet som preger resten av diktet, men forskjellen her er at diktet klarer å vise hvordan krisen også setter avtrykk i det poetiske språket ved å få det til å verke i takt med pasientens smerteskrik. På randen av døden, i denne resten av bevissthet, begynner språket endelig å vibrere.
Den fjerde delen kulminerer i en fremtidsvisjon, som også er en av diktets mest håpefulle – og klangfulle! – passasjer, der muligheten for fornyelse i det minste antydes:
Det er en tid for beinmel og nesle, villbring og aske –
for å spille sæd til jorden og for at havet skal vaske –
for at villsvin skal traske i forlatte gater
og gnage ned gods og gård
så sola igjen kan peke ut en duggfrisk dag
En ny rytme, mer enn klagende jag
I denne nye tiden er mennesket fraværende, og dette glimtet av håp slutter seg følgelig om seg selv. Denne nye rytmen er snarere det basale kretsløpets rytme, slik det antydes i refrenget som avslutter monologen: «Bli gjødsel / Bli gjødsel / Bli gjødsel». Det er ikke tilfeldig at denne semiprofetiske visjonen av en ny «duggfrisk dag» sammenfaller med et annet poetisk register, med en mer markant betoning av språkets ritualistiske dimensjon. Imidlertid forblir slike antydninger om en ny rytme på et påstandsnivå i Røkkums langdikt, og når kritikken av samtiden samtidig blir for unyansert og satiren for upresis, sitter man igjen med et langdikt som ikke helt lever opp til de forventningene det selv legger opp til.
Tobias Rosli Lindström (f. 1997) er litteraturviter. Bor i Bergen.
