Dette diktet står ut, blant annet på grunn av det grafiske oppsettet, der den enes replikker er venstrejusterte og de korte svarene fra diktjeget høyrejusterte, før det oppsummerende sisteavsnittet er midtstilt. At teksten står ut, gjør det fristende å se den som en nøkkel. Og kanskje er det nettopp i det siste avsnittet, hvis det blir fortolket som uttrykk for en frustrerende følelse av bare å snakke med seg selv, at vi finner bokas problem. I en viss forstand problemet med denne bokutgivelsen som henvendelse til befolkningen, for hvem vil lese Elstads dialog med seg selv-selv-selv-selv osv.? Men kan hende også det problemet boka så å si prøver å løse?

Akkurat denne teksten har noe dirrende personlig ved seg. Men flesteparten av tekstene i akkurat denne seksjonen av boka – andre seksjon, kalt «Ro» – er ganske akademiske, nesten som små artikkelfragmenter om kunst og litteratur. Her figurerer en rekke forfattere og filosofer, så som Theodor Adorno, Marcel Proust, Fernando Pessoa og Roland Barthes. Og svenske poeter som Tua Forsström, Lars Norén og Göran Sonnevi. De siste kommenteres i en parentes: «(Jeg har tidvis forlest meg på melankolske svenske poeter i den grad at de eksistensielle spørsmålene uunngåelig svever gjennom meg med svenskklingende aksent.)»

Flere av disse forfatterne knyttes til samme tematikk. Fortelleren i Pessoas Uroens bok omtales som frustrert, ikke minst over å «være alene inne i sitt eget hode, uten å faktisk kunne møte den andres psyke der inne». Prousts store romanverk På sporet av den tapte tid fortolkes som et forsøk på å «bryte seg ut av seg selv og koble seg på universet».

Tilsynelatende mer vesensfremmede for en gjengs idé om et poetisk eller overhodet litterært verk er passasjene om Immanuel Kant. Også her later noe av poenget til å være det vanskelige ved å være et selvstendig subjekt og samtidig anerkjenne at andre kan være like selvstendige subjekter. Som når det spørres: «Hvorfor kunne vi ikke være ting? Og møtes i tingenes verden. Som ding-an-sich overfor ding-an-sich.»          

I femte og siste seksjon av År av varme og profitt, kalt «Men hvor kryper minnene hen?», er det som om tekstene har frigjort seg fra det essayistiske, som om de streber etter frihet. Det står bare få ord på hver side, og ordene framstår som temmelig løsrevne. Men også her finnes motivet å nå ut til de andre, for eksempel når drømmer blir omtalt – drømmene, «også / dem / jeg / skjulte / for / deg / under / pannelappen / inntil / hjernebjelken / bak / konglekjertelen».

De mange frihetene i sjanger og form i År av varme og profitt kan kanskje forstås som et forsøk på å prøve ut alle midler for å ikke stagnere i filosofisk solipsisme og eksistensiell ensomhet. Men jeg tar meg i å spørre meg om disse formelle frihetene er fullstendig motiverte, og ikke først og fremst tegn på en vegring mot å velge en mer gjennomført form.

Det er mye å tenke på i Elstads bok. Spørsmålet blir om ikke boka ville ha vært vel så tankevekkende hvis ikke tekstene sprang i så mange retninger, og i stedet var mer enhetlige, kanskje også mer komprimerte. Det kan i seg selv være noe å tenke på. For Paal Maage Elstad har neppe skrevet sin beste eller mest interessante bok ennå.