137. utgåve | 6. februar 2025 | ESSAY
Forhindret sikt: Om kollektiv oversettelse
Det er en erfaring av at språket blir fremmed. Ikke bare det fremmede språket, men også det tilsynelatende egne språket, det egne målet. Mor. La mer. Das Meer. I dette essayet reflekterer Melanie Strasser over erfaringene, tenkningen og praksisen til oversettergruppen Versatorium som har sitt tilholdssted i Wien.
AV MELANIE STRASSER
Teksten er oversatt fra engelsk av Arild Vange.
Teksten skal også trykkes, i engelsk språkdrakt, i boka Beyond the Original. Translation as Experiment, forlaget Transcript i Bielefeld, Tyskland. Boka lanseres i april.
Det er en erfaring av at språket blir fremmed. Ikke bare det fremmede språket, men også det tilsynelatende egne språket, det egne målet. Mor. La mer. Das Meer. I dette essayet reflekterer Melanie Strasser rundt erfaringene, tenkningen og praksisen til oversettergruppen Versatorium som har sitt tilholdssted i Wien.
Teksten er over
AV MELANIE STRASSER
Et ord vi ikke vet hva betyr, blir en kropp av lyd. Ordet betyr ikke, det lyder. Det fremkaller assosiasjoner, forestillinger, minner. Det gir resonans. Når betydningen blir uklar, skapes det rom: rom for bokstavenes materialitet, for ordenes kroppslighet. En ødemark for lyd. Ingen betydning som fører på avveier. Forbindelsen mellom signifikant og signifikat er kappet, språkenes konkrete potensial åpner seg. Å inkludere ikke-forståelse – eller snarere: bevege seg sakte mot forståelse – gir plass for skjulte betydninger. Det vil si: å lytte. Det vil si å se: du ser på ordet og det ser tilbake. Det kan sees uten sitt hylster, uten sin referanse. Ordet blir værende i seg selv, det trår ikke lenger etter sin betydning. Det ligger åpent. Det lyder. Forskjellen mellom hvordan det er og hvordan det uttrykker seg, blir merkbar. Uten vekten av betydning avslører det hva det er laget av. Det er materiale. Det avdekker lag: lag av lyd, lag av bokstaver, lag av muligheter. Når du leser eller hører et ord på et annet språk, på et ukjent språk, leser og hører du det på en annen måte. Du bærer med deg forskjellen ditt eget språk utgjør. Italiensk får andre ideer og forestillinger ut av et norsk ord enn georgisk eller tysk gjør. Et ukjent gresk ord vil bli lest på en annen måte av en som er formet av portugisisk eller hebraisk. Å bære med seg forskjell er en langsom tilnærming til (ikke)forståelse. En oppdagelse av langsomhet. Hvor kommer forståelse fra? Hva betyr det å forstå, hva betyr «to understand»? Hva står du under? Betyr det at du overgir deg? Til hva? Eller er forståelse det som på tysk heter «Unterstand», et skjul, et ly?
Det er ikke nødvendig å ikke kjenne et språk for at det skal bli fremmed. I visse øyeblikk blottlegger og avslører også vårt eget språk, det såkalte morsmålet, materialiteten, med andre ord annerledesheten, fremmedheten. I slike øyeblikk avslører plutselig et ord fasetter som vanligvis skjules av betydningen det har. (Hvorfor kan det engelske ordet ‘mean’ bety «uttrykke» og samtidig «ufin»?) Når du forstår et ord, går du det vanligvis ikke nærmere etter i sømmene. Det er rart å stoppe betydningskjeden: å se og lytte. (Og så aktiverer plutselig det tyske ordet «Stelle», sted, posisjon, det italienske ordet for stjerne, «stelle.») Å ikke se, å ikke vite. Å feilhøre: mor, la mer, das Meer. Å stoppe betydning. Er det ikke det som skjer i poesi? I poesien blir du fristet til ikke å se betydninger. Til å avdekke forskjeller. Til å bli oppmerksom på lyder. Forbindelser, veier mellom ord, mellom språk. Bånd mellom ordene og deg selv.
Når du ikke kjenner språket du skal lese, åpner det opp for et helt univers av lyd, av å feilhøre, av produktiv misforståelse. Det skapes et nettverk av forbindelser. Vårt eget språk, våre egne lesinger og erfaringer er med på veien. Du leser det du hører. Du hører det du ser. Det du er. Du skaper forbindelser mellom bokstaver, mellom skilletegn. Du ser lyd. Betydning kommer ikke fra innsiden av et ord eller en tekst, den kommer, for å si det med Saussure, alltid fra siden. Fra siden: som et vindpust. Noen ganger kommer det fra den som sitter ved siden av deg. Sammen med andre, i en gruppe med forskjellige språk og forskjellige historier, blir ord hørt og lest på forskjellige måter. Å lese sammen utgjør forskjellen. Alle leser på forskjellige måter. Alle forstår og oversetter på forskjellige måter. Det er en kroppslig erfaring, fordi alle erfarer ord på ulike vis. Det er en erfaring av at språket blir fremmed. Ikke bare det fremmede språket, men også det tilsynelatende egne språket, det egne målet. Mor. La mer. Das Meer. Oversettelse som en form for fremmedhet.
En gruppe med forskjellige folk fra ulike land og språk, kalt Versatorium, møtes i Wien for å erfare språkets fremmedhet. Vi sitter, vi leser, vi lytter. Vi oversetter Arild Vanges dikt fra norsk, for å være mer presis, fra bokmål: Fjordarbeid. En oversettelse av fjorder, en rite de passage. I prosjektbeskrivelsen vår står det:
Kanskje er det norske ordet Fjord en fjord i seg selv, et sted som danner en overgang. Ordet går over og kunne være en skytshelgen eller bare en som følger dem som setter over, følger dem som er underveis, som reiser og er på farten, som driver handel, som er på besøk, på flukt, som tenker, som gjør noe som kanskje ikke er fremgang, men overgang, ikke fortsettelse, men oversettelse, gjør noe som ikke blir mer og mer, og mer fremgangsrikt og mer følgerikt. Fjord i stedet for fremgang. . . . Ordet Fjord er ikke bare et norsk ord. Det finnes i forskjellige former på mange av verdens språk, både i Frankfurt og Erfurt, i Stratford og Oxford, i Firth of Forth eller i porer. Det kommer til uttrykk i afford og further, i fördern og fordern, i pro og progress og i form. Prosa er en fjord. Ford, foreword og ფონი (georgisk) er fjorder. Fjord kan spores tilbake til det latinske per (gjennom, over) og til portus (havn), ja til og med til Bosporus midt i Istanbul og til det greske poros. Opprinnelsen sies å være sanskrit pàri.(6)
Så, ja, vi bringer uorden i fjordene, og i ordene. Språket i diktene blir gjennomstrømmet av andre språk. Språk blandes: en setning, tre språk. Eller fire? Hvor går grensene mellom språk? Kan poesi være noe annet enn flerspråklig? Kan det finnes bare ett språk? Hvordan oversette en engelsk linje i et norsk dikt? Etter hvert som det lyriske jeget reiser på kontinentet, fra Norge gjennom Tyskland til Wien, blir diktene mer og mer tyske. De tar opp i seg det de hører. Det siste diktet, (Wien: 2), inneholder faktisk langt flere tyske ord enn norske. Likevel forstår vi det ikke bedre: «Franz / und Milena machen Urlaub / getrennt» (Vange 59). Hvordan kan vi spore, hvordan kan vi gjenspeile et norsk dikt som er på vei over i det tyske når vi skal oversette det til tysk?
Vi oversetter sonetter av fire poeter (Octavio Paz, Jacques Roubaud, Edoardo Sanguineti, Charles Tomlinson), skrevet kollektivt på fire språk. Renga, et japansk kjededikt. Vi lar oss lede av sonettenes lyder, vi lager dikt med ordenes lydmateriale. Vi oversetter formen. Vi finner tyske haikudikt. Vi sitter på en gammel kafé i Wien, slik de satt i en kjeller i Paris i 1969, og vi har det gøy.
Vi oversetter dikt av Andrea Zanzotto. Vi finner ord som bare finnes i Zanzotto sitt univers: «sposa-folla» (24), «intergamie» (15), «terapizzano» og «terrapizzino (34-35). Vi finner «case-dicibilità» (17) (og noen foreslår å oversette det med «Hausdruckskraft» (hustrykkskraft). Vi finner ord som «indisseppellibili» (45). Syv stavelser. To negative forstavelser etter hverandre. Blir to negative forstavelser én positiv? Ordbøkene vet ikke. De kjenner «seppellire», å begrave, gravlegge. De kjenner «disseppellire», å grave opp. Er stillhetene i diktet derfor «uoppgravelige», «uopprettelige». Sørger ikke stillheter som holder til under jorden for at det finnes språk, at det finnes tale? Eller er det motsatt? Overskygger stillheter som ingen kan grave opp alle forsøk på tale? Det er mye stillhet i disse opake diktene. Og samtidig er det mye lys i dem: det stråler, det skinner, det skimrer: «luccichi» (34), «scintillamento» (45), «confronti astrali» (34), «lucent» (22), «stelle» (13). Det lyner. Et dikt er innfelt i margen til høyre: «non abbaiare» (11). Ingen bjeffing! Til tross for negasjonen er det nettopp i dette diktet vi hører bjeffing, det er dette diktet som bjeffer.
Etter å ha lest Zanzottos dikt «Silicio, Carbonio, Castellieri», som slutter med ordet «omertà» (18) – er ikke det stillhetens lov? –, skriver Peter Waterhouse:
Diktet snakket ikke om noe begrenset. Diktet snakket om noe som ikke kan avgrenses. Alt i diktet var overgang. Ingenting i diktet hvilte i seg selv. . . . Det var ingen bevegelse mot å plassere i diktet. Det var en bevegelse mot å replassere i diktet. (29)
Er ikke oversettelse en vedvarende sakte forsvinning? En vedvarende deplassering, en bevegelse mot forvisning, mot eksil?
Det snakkes ofte om at oversettelse dreier seg om å mestre et fremmed språk. Som om språk var et imperium man kan ha herredømme over. Som om ikke det motsatte er tilfelle. For å være sann, for å oversette, er det noen ganger nødvendig å la det andre språket sette ens eget språk «voldsomt i bevegelse» – «durch die fremde Sprache gewaltig bewegen zu lassen», – slik Rudolf Pannwitz formulerer det, sitert i Walter Benjamins (20) essay om oversettelse. Det vil med andre ord si å la sitt eget språk bli «utvidet» og «utdypet» av det fremmede språket. Mor, la mer, das Meer. Det er noe annet enn ideen om å ha herredømme over et språk. Det er noe annet enn å sy sammen en tekst, det motsatte av å bygge bro mellom språk. Det dreier seg snarere om å falle fra hverandre.
Vi oversetter Rosemarie Waldrops A Key into the Language of America (1994). Vi har holdt på med det i årevis. Oversettelsen blir ikke ferdig. Vi fortsetter. Vi gir oss. Vi begynner igjen. Boken er skrevet på engelsk, men ingen mestrer engelsk. Teksten er full av Naragansett, et språk som først ble studert og dokumentert på engelsk av Roger Williams i hans bok A Key into the Language of America (1643). Waldrop, en palimpsest av Williams. Vi finner en nøkkel, vi mister den.
Det er underlig å ta for gitt at et språk kan mestres. Som om det var noe utenfor oss, en utside. Er det ikke mer presist å si at det er språket som mestrer oss? Og hva med språk som gjennomsyrer en verden som ikke eksisterer lenger, slik som Dantes språk? Volgare, et språk som ennå ikke eksisterte i litterær form da Dante levde, et språk som ble snakket av et folk som ikke finnes lenger. Et språk som det gjensto å utforme. Et språk bundet til en kompleks versstruktur – terza rima – som faktisk ble skapt av Dante. Hvordan kan et slikt språk oversettes til tysk syv hundre år etter eksilpoetens død i Firenze?
«Lectura Dantis in 33 Gesängen» er navnet på prosjektet, initiert og ledet av Theresia Prammer. I forbindelse med syvhundreårsjubileet for Dantes død i 1321, inviterte hun trettitre tysktalende poeter og oversettere til å beskjeftige seg med en canto fra Commedia. Eksperimentet resulterte i oversettelser i ordets videste forstand. Kropper som handlinger. Kropper som bærer og bøyer seg. Ord-kropper.
Den tyske poeten Anja Utler kommenterer arbeidet sitt slik: «Jeg oversetter en canto fra Dantes Guddommelige komedie. Jeg kan ikke italiensk. Hver for seg er disse to setningene ok. Sammen er de absurd.»
Det virker absolutt absurd, ja, umulig, å oversette fra et ukjent språk, når å oversette er bundet til begreper som trofasthet eller ekvivalens. Men hvis oversettelse betyr å skape noe i og fra og av kildematerialet, blir oversettelse et potensial selv om materialet forblir fremmed. Var det ikke det Dante også gjorde? Ifølge Pasolini er Dantes verk karakterisert av flerspråklighet, en form for realisme som opponerer mot litteratur: «Il suo plurilinguismo, le sue tecniche poetiche e narrative, erano forme di un realismo che si opponeva, ancora una volta, alla Letteratura» (1648). Var det ikke Dantes oppgave å skape et nytt språk fra ruinene av ulike varianter, av forskjellige dialekter, hverdagsspråk, uskrevne betydninger? Å skape et genuint versskjema som er karakterisert av en vedvarende bevegelse, slik Dante og Vergil går opp og ned og ned og opp, uten pause, i underverdenens rike?
Det er her vi finner Versatorium, foran den tjuesjette cantoen fra Inferno, som foran en dør som nå er lukket til en ukjent verden. Vi møtes hver uke i en park, vi sitter i gresset, eller, når reguleringen under pandemien tillot det, i en gammel kafé i Wien. Under møtene, som vanligvis tar to-tre timer, oversetter vi som regel tre linjer. En terza rima. Vi leser, vi lytter. Det hender at vi tilbringer en hel kveld med to ord. Vi prøver å følge ordenes historiske spor, å dukke ned i mulige forbindelseslag. Vi har med oss tjukke ordbøker. Latin, italiensk, tysk. Men først prøver vi å høre ordene, verselinjene. Vi ser på bokstavene. Vi prøver å høre lydene uten å ta hensyn til mening. De som ikke kan italiensk, hører og ser mest. De som kan italiensk, finner som oftest heller ikke en «Unterstand». Går vi under? Det er ikke rart at moren blir fremmed. Det er ikke rart å miste morsmålet sitt. Kombinasjonen av ikke å vite og å vite, en form for forståelse som aldri kan være sikker på seg selv, er fruktbar for en oversettelse som det ikke er meningen skal stoppe, som er på sporet av mulige bevegelser i teksten, som legger an på å svare.
Grammatikken i Dantes Commedia er et ulendt, ufremkommelig terreng, den snubler, den stumper, som Dante og Vergil på deres vei gjennom inferno. Også teksten, som med sine utallige aksentueringer, komma og semikolon, viser i ulike retninger, synes å forme et veiløst terreng: «la solinga via», «den øde veien» (Inf. XXVI, 16). Tegnsettingene som løper gjennom og bryter inn i tekstnettet, tar form av ugjennomtrengelig underskog. De er steiner, «scharten und zacken aus fels», som vi snubler i. Syntaksen er svimlende. Det virker som om teksten faller.
I «Samtale om Dante», skriver Osip Mandelstam:
Hvert ord er en bunt og betydningen stikker ut av den i ulike retninger uten å bevege seg mot ett offisielt punkt. Når vi uttaler «sol», legger vi ut på en lang reise som vi har blitt så vant til at vi beveger oss i søvne. Det som skiller poesi fra det vi sier uten å tenke oss om, er at den vekker oss og rister oss våkne midt i et ord. Da viser det seg at ordet er mye lenger enn vi trodde, og vi husker at å snakke vil si alltid å være underveis. (13)
Ja, vi lar oss riste. Vi stopper opp ved ordene. Vi prøver å snuble på tysk også. «Allor mi dolsi, e ora mi ridoglio / quando drizzo la mente a ciò ch`io vidi / e più lo`ngegno affreno ch`i`non soglio» (Jeg pintes den gang, og jeg pines ennå, / hver gang jeg minnes det jeg her fikk skue: / jeg tøyler mine evner mer enn vanlig) (Inf. XXVI, 19-21), heter det hos Dante når han husker – dvs. gjenopplever det på kroppen (på sine lemmer) det han har lidd – det han nå setter seg fore å skrive om. I løpet av en spøkelsesaktig sommer i Wien, flere hundre år senere, blir dette gjenopplevd, og det blir slik: «damals litt ich abermals erleid ich jetzt / da ich spitz das denken auf das was ich sah / und mehr hemme die gabe ich wie ich`s nicht kenne.»
Før slutten på cantoen, ber Ulysses følget sitt om ikke å stoppe, men å fortsette reisen til tross for alle farer, trass i døden: «Considerate la vostra semenza: / fatti non foste a viver come bruti, / ma per seguir virtute e canoscenza» («Husk på hvor dere kommer fra, for dere / ble ikke avlet til et liv som villdyr, / men til å strebe etter dyd og viten») (Inf. XXVI, 118-20).
Ordet «semenza» er ladet med betydning: sperm, skudd, spire, fall, ætt, opprinnelse, natur. Eller «considerare»: lyser det ikke en stjerne i det ordet?: «sider», «sidus»: «stjerne», «konstellasjon». Vi samler varianter, muligheter: «gewahrt eure saat», «kennt euren kern», «beseht euren kern», «gewahrt euren kern», «das mark eures seins», «den semen eures seins», «euren ursprung», «eure bestimmung», «denkt an euer sein».
Oversettelsen forandrer seg, beveger seg, aktiverer så mange ulike versjoner, ideer, forestillinger at det blir vanskelig å si hvor en endelig versjon kan tenkes å komme fra. Selv en endelig versjon er provisorisk. «The ground begins to slip. Rhytm of swallows seen from below. It is a strange truth that remains of contentment are yet another obstacle», skriver Rosemarie Waldrop (6). Papirversjonen, versjonen som til slutt blir sendt, foreligger når ingen lenger har innvendinger. Eller når alle ler. Når det låter bra. Når den kan leses høyt. Når vi, som i Dantes tilfelle, ser og hører teksten snuble og stotre som bare pokker.
Oversettelsen som leveres til slutt, er «sendung», en kombinasjon av bokstaver som ligner «semenza». Ordet betyr ikke bare «forsendelse» eller «sending», men også «misjon», «oppgave». Det forbinder seg med «geschickt», å sende, å være bestemt for. Hvor blir Ulysses og hans følge sendt? I døden? Og derfor, samtidig til udødelighet? Det som blir igjen, til slutt, er: «erkennt eure sendung / ihr seid nicht geschickt zu leben als köter / sondern auszufahren um ehre und kenntnis.»
Holde seg på veien, komme seg over det uoverkommelige, det åpne havet, for å få vite, utgjør forskjellen på menneskerasen og ren animalitet. «bruti» ble til «köter», et gammelt, nedsettende ord for en stygg, forsømt hund. En løshund. Vi fant hunden – «canis», «cane» – i «canoscenza», ordet Dante bruker i stedet for «conoscenza». For å beholde «per», bestemte vi oss for «auszufahren» («reise ut», «seile ut»), siden det foreslår en bevegelse, en overfart, en utvidelse. En fjord.
Mot slutten av cantoen, er det snakk om drukning. Det er ikke lenger mulig å si hvor oppe er, hvor nede er. Du vet ikke lenger hvor lyset kommer fra: «lo lume era di sotto da la luna / poi ch`entrati eravam ne l`alto passo» («var det lyset som vi ser under månen, / fra vi la ferden ut på dypet») (Inf. XXVI, 131-32). Vi skriver: «das licht unterseits der leuchte war / da wir eingegangen waren die über setzung» – «Alto passo»: et lavt pass, et høyt pass. En passasje inn i det ukjente. «Alto passo» minner om «alto mare», dypt vann, åpen sjø. La mer. Det er ingen forskjell på over og under lenger, på lavt og høyt. Å oversette betyr å feile, å ikke lenger vite hvor Oksidenten er, hvilken vei går opp og hvilken går ned. Å oversette er ikke, som det har blitt sagt, å krysse en elv, det er en reise «per l`alto mare aperto» (og dermed la jeg ut i åpent farvann) (Inf. XXVI, 100), durch die hohe, die offene see, gjennom åpen sjø, over åpent hav. Det vil si å drukne.
«Il trapassar del segno» (Par. XXVI, 117), å overskride, å gjennombore (med øynene: å se), å trenge inn i og trenge gjennom tegnet, er grunnen til «tanto essilio» (Par. XXVI, 116), eksil, død, som det heter i Paradiso.
Traduttore, traditore. Dette er ekkoet av oversetterens purgatorium. Du vet at oversettelse alltid er svik. Men spørsmålet er: Hvem blir sveket? Det er ikke kildeteksten, det er ikke den andre, forfatteren, som kommer til å bli sveket. Det er en selv. Moren. La mer. Du sviker ditt eget språk, morsmålet, deg selv, ved å grave i det – voldsomt – ved hjelp av det andre språket, gjennom den fremmede verden, skapt av noen som virkelig levde et annet liv. Oversettelsen sviker, den svikter. Oversettelse, en hund som har slitt seg. En hund som har blitt herreløs. En hund som ingen har herredømme over. Vi dantifiserer det tyske språket til det nesten ikke er til å kjenne igjen. Oversettelsens språk blir værende «gewaltig und fremd», sier Benjamin (15), «voldsomt og fremmed». Kanskje en slik fremmedgjørende oversettelse, som lar målspråket bli til noe fremmed, er den mest trofaste, hundelignende oversettelsen – svike, svikte – fordi det betyr å gi seg over til «the other», «the mother», bevege seg voldsomt og vilt, tillate at man blir ledet på avveier.
Hva er en kollektiv oversettelse? Det vil ikke si at alle kommer med forslag og så blir én versjon valgt. Det ville ikke finnes forslag uten de andre. De andre er vilkåret for at det kan komme forslag. Men til slutt, når det foreligger et resultat, en siste oversettelse, finnes det ingen individualitet lenger, intet «authorship». Det er et skip som går under. Det smelter sammen med de andre og forsvinner med dem. Under prosessen, under oversettelsen, er individualitet nødvendig, essensiell. For det handler om å slippe taket. En enkelt refleksjon, en lesing leder til den neste, en assosiasjon leder til en annen, til ingen lenger vet hvem som sa hva, hvem som fant hva. Det spiller heller ingen rolle. Det finnes ingen begynnelse, det finnes ingen slutt. Det finnes ingen oversettelse uten alle disse ideene og lesingene og interpretasjonene, som alle er gyldige i seg selv. Uten alle disse andre øynene og ørene som hører og ser forskjellig. En kollektiv oversettelse er et konglomerat av alle disse øynene og ørene og mellomleddene. Til slutt finnes det en tekst på et språk som ikke fantes tidligere, en miks av synspunkter, av lesinger. Oversettelsen er et liv som i fremtiden skal realisere seg, det er fremtid som skal bli: «infuturarsi», «å fremtide seg», som det heter i Canto XVII i Paradiso. Oversettelsen er, som Benjamin skriver, en form for «overlevelse», et «etterliv» (10-11). «Überleben»: det overskrider livet, det er mer enn å leve. «Meerleben». Oversettelse er en form for «ufremtidiggjøring» av originalen.
Et oversettende kollektiv samler ord, innsikter, overraskelser. En overraskelse er bokstavelig talt noe som innhenter deg, tar tak i deg. Et kollektiv er et rom som er åpent for det uventede. For noe som ikke har blitt sett på eller sett etter før. Skal vi heller si at det er åpent for det og den fremmede, det usette, det uforutsette? Kanskje betyr å oversette sammen fra ulike språk og tider, fra kontinenter og ord som ingen kan få herredømme over, å vekke det uoversettelige, som med Barbara Cassin kan defineres som «det man fortsetter (ikke) å oversette» (xvii).
Det er det som gjør at vi holder på. Det er det som ikke slutter å bevege oss. Vi stopper bare for å bevege oss i en annen retning. Det er det som fører oss på avveier. Å lese er å feile. Og det uoversettelige er det som gjør at vi fortsetter å svikte, snuble, stotre, stusse, undre.
«Wir gehen so lala», skriver Franz Kafka (12) i «Betrachtung». Vi går så la-la? Det er som et motto for Versatorium. Som et kjempestort flagg vaier det hvitt over døren til lokalene våre i Wien, i svarte georgiske bokstaver.
«Vi går så la-la?» – sitat fra Franz Kafka – på georgisk – i vinduet til Versatoriums lokaler i Wien.
Teksten er oversatt fra engelsk av Arild Vange.
Teksten skal også trykkes, i engelsk språkdrakt, i boka Beyond the Original. Translation as Experiment, forlaget Transcript i Bielefeld, Tyskland. Boka lanseres i april.
Tekster det henvises til
Alighieri, Dante. Commedia. Utgitt av Giorgio Petrocchi, Mondadori, 1967. Dante Lab, dantelab.dartmouth.edu. Accessed 7 June 2024.
Benjamin, Walter. «Die Aufgabe des Übersetzers.» Gesammelte Schriften, utgitt av Tillmann Rexroth, Suhrkamp, 1991, pp. 7–21. Vol. 4.1.
Cassin, Barbara. «Introduction.» Oversatt av Michael Wood. Dictionary of Untranslatables: A Philosophical Lexicon, utgitt av Emily Apter, Barbara Cassin et al., Princeton University Press, 2014, xvii–xx.
Kafka, Franz. «Betrachtung.» Sämtliche Erzählungen, utgitt av Paul Raabe, Fischer, 1987, pp. 7–22.
Mandelstam, Osip. «Conversation about Dante.» Oversatt av Clarence Brown og Robert Hughes, i: Selected Essays, utgitt og oversatt av Sidney Monas. University of Texas Press, 1977, pp. 3–44.
Pannwitz, Rudolf. Die Krisis der europäischen Kultur. Nürnberg: Verlag Hans Carl, 1917.
Pasolini, Pier Paolo. «Dante e i poeti contemporanei.» Saggi sulla letteratura e sull’arte, utgitt av Walter Siti og Silvia De Laude, Mondadori, 1999, 1643–48.
Paz, Octavio; Roubaud, Jacques; Sanguineti, Edoardo; Tomlinson, Charles. Renga. Gallimard, 1971.
Utler, Anja. «Hölle Nr. 13. Ein Reisebericht zu Dantes Divina Commedia, Inferno XIII.» Toledo Journale, 2021, www.toledo-programm.de/journale/3170/hoelle-nr-13.
Accessed 7 June 2024.
Vange, Arild. Fjordarbeid. Dikt. Aschehoug, 2007.
Waldrop, Rosmarie. A Key into The Language Of America. New Directions, 1994.
Waterhouse, Peter. Language Death Night Outside: Poem Novel. Oversatt av Rosmarie Waldrop, Burning Deck, 2009.
Waterhouse, Peter; Reinstadler, Felix; Füchsl, Franziska: परि eine Übersetzung von Versatorium. Prosjektbeskrivelse for oversettelsen av Arild Vange’s Fjordarbeid. 2018.
Zanzotto, Andrea. Fosfeni. Mondadori, 1983.
Utvalgte publikasjoner og oversettelser av Versatorium
Alighieri, Dante. «Inf. Canto XXVI.» Lectura Dantis 33, utgiver Theresia Prammer. Utgis høsten 2025, Matthes & Seitz Berlin.
parole: dante, quaderni, om oversettelsessamtaler i Schwalenberg (Lippe) mellom 9 og 15 august 2021. Utgitt av Versatorium og Europäisches Laboratorium. Edition Europäisches Laboratorium 2, 2022.
Bernstein, Charles = Karl Elektric. Gedichte und Übersetzen. Quintano Forlag, 2017. Vol. 1.2.
Bernstein, Charles. Gedichte und Übersetzen. Edition Korrespondenzen, 2013. Vol. 1.1.
Dapunt, Roberta. die krankheit wunder | le beatitudini della malattia. Folio, 2020.
Dapunt, Roberta. dies mehr als paradies | la terra più del paradiso. Folio, 2016.
Jelinek, Elfriede, med DramaForum. Die Should Sea Be Fallen In. Die Schutzbefohlenen. UniT, 2015.
Luhn, Anna, og Lena Hintze, redaktører, med bidrag av Dagmara Kraus, Felix Schiller. Renga. Übersetzung als Modus. Versatorium. Urs Engeler, 2023.
Vange, Arild. Fjordarbeid. Utgis i 2025, Matthes & Seitz Berlin.
Waldrop, Rosmarie. «Fallobst. Gedichte und Übersetzen.» Utgis i 2025 i Schreibheft, Zeitschrift für Literatur.
– – – –
Sitatene på norsk fra Dantes guddommelige komedie er hentet fra: Inferno, gjendiktning ved Erik Ringen, Bokvennen 2017, bortsett fra Inf. XXVI, 131-32, gjendiktet av Asbjørn Bjornes, Inferno, Dreyers forlag 2018.
