Den britiske poeten Alice Oswalds bok Minnesmerke er bygd over Iliaden, altså det eldste av Homers to epos, det som hovedsakelig henter sin handling fra trojanerkrigen. Boka åpner med en lang liste over greske mannsnavn, den går over åtte sider, til minne om de homeriske skikkelsene som falt i strid. «Lite er kjent om ham bortsett fra hans død», heter det et sted. Men kanskje er ikke det så lite, ikke for en ekte soldat.

Oswald har valgt å legge vekt på to elementer fra Homers verk.

For det første navngir hun menn som skal ha ofret livet i krigen, og gir korte riss av vesenstrekk ved dem. Disse elementene fungerer som en slags lynkorte biografier. Der denne typen innslag dukker opp i Iliaden, er det kanskje, spekulerer hun i forordet, som etterlevninger etter klagesanger fra faktiske gravferder, først senere vevd inn i den episke framstillingen.

For det andre oversetter, utvikler og fornyer Oswald de såkalte liknelsene. De er sentrale i de homeriske eposene. Liknelser er noe annet enn metaforer. De kommer i tillegg til de rene metaforene, som vi også finner noen av, og som også får gjenklang hos Oswald. Et sted bruker hun eksempelvis uttrykket «de kolossale dødsmusklene» om soldatenes hester, som for å minne oss om at hesten var datidens stridsvogn.

I det som er kjent som «den homeriske liknelsen» utvides den metaforiske parallellen, og det blir gjort eksplisitt at det trekkes en parallell, med et innledende uttrykk av typen «som når» eller «som om», eller bare ordet «som» eller ordet «lik». «Lik en reisende som trasker over en slette», heter det for eksempel et sted i Minnesmerke. Med det innledende ordet «lik» og substantiveringen «en reisende» er det høystemte toneleiet vi finner både hos Homer og Oswald bevart i den imponerende oversettelsen til Pedro Carmona-Alvarez.

Noen av liknelsene er dristigere, som denne: «lik en heisdør som går igjen / sveipet uforklarlige Hefaistos / en av dem bort». Det er få slike anakronistiske innslag i Minnesmerke. Desto mer virkningsfulle er de.

På gresk heter liknelser av den homeriske typen parabolai. Vi kjenner kanskje den norske varianten «parabel», særlig brukt om liknelser i Bibelen. Litteraturfaglig er det vanligere å snakke om «similer» i den episke diktningen. Det er også det ordet Carmona-Alvarez bruker både i oversettelsen av Oswalds forord og i sitt eget etterord. Ordet simile stammer ikke fra Homers gresk, men fra latin. Adjektivet similis betyr «liknende». Romerne benyttet det for å omtale noe som er likt noe annet. Er han lik faren? lurte de. Da brukte de det ordet.

Vi finner en rekke similer i Minnesmerke. I forordet indikerer Oswald at mens de biografiske rissene hun gir av soldatenes liv er fortettede fortolkninger av passasjer fra Iliaden, er similene å regne som faktiske oversettelser fra den greske originalteksten. Det er nok stort sett tilfelle, om enn altså med unntak for de rene anakronismene.

La meg sammenlikne en av similene hos Oswald med den tilsvarende i Peter Østbyes versjon av Iliaden. Tre verselinjer hos Østbye beskriver dødsøyeblikket til Gorgytion, trojanerkongen Priamos’ sønn. Han har blitt truffet i brystet av en pil: