128. utgåve | 31. oktober 2024 | BOKMELDING
Gjenutgraving av det virkelige
Dramatikken foregår ikke i møtet med naturen, men i møtet med språket, eller snarere: i forsøket på å finne opp et språk som kan gjengi naturen som bilde, som poetisk sekvens.
AV KJETIL RØED
DIKT
Simen K. Nielsen
Verk og dager
Aschehoug forlag, 2024
80 sider
Dramatikken foregår ikke i møtet med naturen, men i møtet med språket, eller snarere: i forsøket på å finne opp et språk som kan gjengi naturen som bilde, som poetisk sekvens.
DIKT
Simen K. Nielsen
Verk og dager
Aschehoug forlag, 2024
80 sider
AV KJETIL RØED
Da jeg leste Simen K. Nielsens siste diktsamling slo det meg hvor tidløs den er – det er lite som tilsier at den er skrevet i 2024, og den kunne i realiteten vært ført i pennen for hundrevis av år siden. Det er ikke nødvendigvis noe negativt, og en slik tidsforvirring skaper en større assosiasjonshorisont for leseren enn mer samtidsnære dikt. Den første assosiasjonen jeg fikk da jeg leste boka var faktisk fra antikken, ikke helt rimelig antagelig, men likevel var det Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk diktverk fra 700 før vår tidsregning, jeg kom til å tenke på da jeg bladde i Nielsens samling første gang.
Å sammenligne Verk og dager med Arbeid og dager er å trekke ting langt, selv om det ikke er helt utenkelig at tittelen og noe av motivkretsen fra den greske forgjengeren også klinger med her, for i likhet med Hesiod er også Nielsen opptatt av det sykliske; årstidenes gang og hvordan naturen forandrer seg, også på detaljplan. Men der Hesiod er opptatt av bondens arbeid, er Nielsen opptatt av virkelighetsbeskrivende arbeid: den intellektuelles eller poetens arbeid med språket, som han selv har påpekt selv i et intervju i forbindelse med hans første poesiutgivelse: dikt er, for ham, en type arkeologi, en gjenutgraving av det virkelige.
Denne «arkeologien» er det sterkeste aspektet ved disse diktene, for det er partier som er sylkvasse, med et element av underlighet i billedbruken som øker presisjonen gjennom dissonansene. «Honningsporene som duer. Når de drikker ved vannet. / Forsoningens bilde, det fredsstiftende i blomsten.» Å benevne blomsten som «fredsstiftende» er en smule svulstig, muligens, men samtidig vitner beskrivelsen om en tillitt til naturens evne til å skape innsikt eller røtter i verden. Naturen er et medium for tenkning, eller kanskje mer presist: tenkende betraktning, gjennom hele boka, som her: «Lysets lengde, hvordan det strekker stedet ut.» Naturen (iberegnet lyset) er noe forfatteren tenker med, snarere enn å beskrive som noe isolert fra mennesket.
Dette er sympatisk og tankevekkende.
Diktets jeg adresserer og omtaler «hun», en ikke nærmere angitt kvinnefigur, som både er i en slags amorøs dialog med dikt-jeget, men som også blir et medium for naturopplevelsen for det dikteriske jeget, eller rett og slett den virkeligheten naturens klarhet bryner seg mot, og tidvis går helt over i:
Hagen, henne. Det blomstrer bak hodet hennes, sterkere
frukt. Det enkleste etter varmen. Frukten, en puls i kjøtt.
Kravets klarhet igjennom, sylspisst. Pannen er rett, håret
over, før det klistrer seg svett over henne etter solen.
Bak gjerdene bak huset bak stiene, en oldenburger i bronse.
Markert mot gresset, og musklene. Halvt blod, hele dagen.
Naturen er scenen for det hele, og Verk og dager kretser rundt blomster, trær og variasjoner i lys og mørke og hvordan ulike typer vær virker inn på naturopplevelsen – som bilde. Hvorfor sier jeg «bilde» her? Vel, naturbeskrivelsene, som er detaljrike og svært så minutiøst skildret, er nettopp billedmessige i betydningen et klassisk kunstverk er det: det er rent og pent, og fritt for naturens skyggesider, ubehag, forfall og uforutsigbarhet. Naturen er noe observert, noe man nesten i kantiansk forstand betrakter fra utsiden som et stilleben. Som her:
Ild over dagen, dette lyset. Åpner mot gress, gliper i
løvverket, grønnstein. Og vintereik,
den myke formen. Før vinden som var sakte kulde uvirkelig
forandrer seg. Og lyset festes hvitt over tingene.
Alabaster.
Og steinene ned mot stranden stille stålblå. Så matte om
morgenen.
Dette er vakkert, presist – friskt. Men også nærmest klassisk i formen, og noen vil kunne savne urenhet, som jo også er en side ved naturen. Kanskje vi derfor kunne si at Nielsens natur er det vi kan kalle en kulturalisert natur, en hage, kanskje, eller i alle fall l en bearbeidet og mindre uregjerlig versjon av naturen. Dramatikken foregår da heller ikke i møte med naturkreftene, men i møtet med språket, eller snarere: i forsøket på å finne opp et språk som kan gjengi naturen som bilde, som poetisk sekvens. Jeg liker det, men det er også noe tilbaketrukket med holdningen i diktet som kan bli i overkant behersket, og i overkant språkornamenterende. Noen ganger kan Nielsen gå over i en noe stiv syntaks, som får setningene til å høres formelle og gammeldagse ut: «Hånden i nærheten / varm. Sammen levende i morgenens funklende avsetninger.» Eller siste linje i denne strofen:
Finnes hun i den. I litt av det klare ansiktet. Øynene, som
er alt før døden. Som lyset sydd inn i sorgen. Og hvilket lys.
Rundt øynene, rundt armene. Selv gjennom almetre synlig.
Nå er også Nielsen kunsthistoriker og at dette dannede kunstblikket preger poesien hans er ingen overraskelse, og presisjonen i tekstene er gjennomgående preget av en type balanserende eller forsonende innsikt som er litt ute av takt med for eksempel den uro klimakrisen fører med seg – både i naturen selv og i vår opplevelse av den. Nå har ingen en forpliktelse til å ta innover seg denne krisen hverken litterært eller på annet vis, men det er noe antikvert over den underliggende harmoniseringen av naturopplevelsen som gir diktene et noe gammelmodig uttrykk, uansett om naturen her er temaet eller ei. Jeg sier «underliggende», for jeg tror ikke at Nielsens prosjekt er å gi oss noen naturidyll i poesien, selv om effekten peker i den retning, i det minste som en slags affektiv understrøm i det poetiske idiomet.
Nielsen bruker også noen ganger for store ord om naturelementer som skildres, ord som kleber ved eller får assosiasjonsrommets bestanddeler til å klistre seg sammen, snarere enn å luftes ut, eller opp. Som her:
Verket messiansk i de ventende blomstene. Mer lys, mer lys.
Løftet inn.
Forhåndenværende følelse; å forestille seg åpent landskap.
Avstander ankommet i utsikten, oppløst ytterst i morgenen.
Det er noe tørt og dissekerende i diktet, som for eksempel er helt forskjellige fra den amerikanske poeten Louise Glück, som også skriver seg inn mot naturen og dens sykluser, spesielt i Vill iris (1993), som jeg opplever skaper billedsamensetninger som aktiverer symbolene som er dypere forankret i møtet mellom det menneskelige og naturens avgrunner, uten av det av den grunn skilles klart mellom de to. Som i de fire første strofene i i titteldiktet «Vill iris»:
Der lidelsen endte
var det en dør.
La meg snakke ut: det du kaller døden
kan jeg huske.
Over meg lyder, furuens rastløse greiner.
Siden ingenting. En veik sol
flakket over den tørre marken
Det er fryktelig å overleve som bevissthet
begraver i mørk jord
Det ligger også et mot i å rendyrke dette uttrykket. Det har jeg sans for, for det er åpenbart at Nielsen har funnet sin egen form, og den dyrker han uten å bekymre seg for om den er «tidsriktig» eller ei. Jeg har i utgangspunktet sans for at tekstene er utidsmessige, for å bruke et uttrykk fra Nietzsche. De beste tekstene er dem hvor grensen mellom menneske og natur blir mer porøs, eller sklir mer over i hverandre, som hos Glück, selv om det ikke er de samme avgrunner som åpnes. Som her, i et av Nielsens dikt:
Bergveggens abraderte krumning som heller, uendelig glatt
under hånden. Mykt ettergivende, matt. Og belyst fortsatt,
som sensol. Gjennom nyanser mot rosenkvarts.
Ryggens linjebånd langsmed. En tråd i hudens mandeltone.
Hun i hellingen avmerket og tydelig. Holdt slik eng over
steinen holder lys. Også hun; så salt i den tørre luften.
Sammenføringen av kropp og stein er både rørende og interessant, og skaper en flytsone hvor menneskelig individualitet mykes opp i et større bilde av temperatursvingninger og kurver som vi finner i både kropp og natur. Det mineralske i kroppen og dens avsetninger hentes elegant frem i siste linje: «Også hun; så salt i den tørre luften.»
Et underliggende motiv i hele boka, er tanken om «verk», som går igjen i flere dikt, så vel som i tittelen. Igjen er det denne tanken om at individualitet, her det individuelle verket (kunstverket eller det poetiske verket, for eksempel), er en del av et større verk, som kanskje kan beskrives som det som finnes i det hele tatt. Det ligger en etymologisk strømning under poesiens overflate her, for verk kan jo ledes til virksomhet, virke, iverksettelse (blant annet). Og kanskje det er det denne boka først og fremst gjør: forsøker å skape et litterært verk som iverksetter naturens verk gjennom språkets egne virkemåter. På den måten kan de ulike virkelighetsnivåer filtres sammen slik at kunstverket – diktet – i større grad blir et medium for å se noe mer enn språk, og på den måten invitere inn naturens egen eksistensmodus.
KJETIL RØED (f. 1973) er kunst- og litteraturkritiker. Han har skrevet i Morgenbladet, Aftenposten og Vårt Land. Røed har blant annet utgitt Kunsten og livet, en bruksanvisning (2019), Kunsten og døden, en bruksanvisning (2021) og Fra punktum til kolon, et essay om kritikk og kjærlighet (2022). Røed har vært redaktør for Billedkunst siden 2018.
