Indreeide gjør seg selv til gjenstand for tenkning og oppdagelse og er selv den som tenker og observerer – han er en «finnar.» Og en finner, i denne boka, er nettopp noen som ser den tette veven som oppstår mellom det konkrete og det abstrakte, hvordan vi ikke kan tenke uten våre egne minner og tilhørighet.

Det sterkeste uttrykket for denne tenke– og skrivemåten finnes i en rekke bilder og minner som gjentas og belyses gjennom boka, og som også vokser og gror, og transformeres i speilingen, etter hvert som diktene vikles ut. Et av disse bildene er av en mann som legger merke til en sommerfugl som setter seg i håret på en kvinne noen rader frem under et besøk i menighetshuset. Denne kvinnen er, forstår vi, også den som den observerende mannen vil slå seg sammen og få barn med. I enn viss forstand kunne vi si at dette minnet – slik oppfatter jeg Indreeide – er et opphavsbilde, for det er en hel virkelighet som vokser ut fra denne lille billedkrabaten. Sommerfuglen markerer opphavet forfamiliens eksistensielle eksistensielle horisont, men også minnets, fordi synet av dyret i håret på denne kvinnen er så viktig for hva slags verden, og hva slags familie, som oppstår senere. Og, ikke minst, i denne mannens måte å se verden på, hvor liksom denne erfaringen, som ble så utslagsgivende for hvordan livet utviklet seg, ligger rett under overflaten i alt han ser. Sønnen deres, for eksempel, blir «mannen som minner om en sommerfugl» – for det er derfra, det møtet og den erfaringen, han kommer fra. Et fint grep i anvendelsen av dette bildet er hvordan Indreeide skaper et dobbelt forestillingsrom om det private og det offentlige, ved å vise til at det indre liv og minnet som er forbundet med det, er noe annet enn for eksempel et dikt, for som han skriver: «Mannen / som minner om ein sommarfugl, minner ingen andre / enn denne eine mannen om ein sommarfugl, for / denne eine mannen har halde det for seg sjølv.»

Denne diktsamlingen imponerer gjennom en lang rekke slike variasjoner over ord og motiver, som i det ene øyeblikket hekter sammen fortid og fremtid, og i det andre blir et transformasjonspunkt, og i et tredje et speil for dikt, identitet eller landskap. I en briljant sekvens viser Indreeide hvordan både ord, ting og minner er et medium, eller en avspillingsmekanisme, slik eksempelvis en LP-plate er det. Vi er hverandres opptaksmekanismer og avspiller hverandre når vi erfarer hverandre, slik også minnehandlingen selv er en type avspilling, og diktet både er en avspilling i lesningen, både av forfatterens egne tanker og minner OG leserens tanker og minner. Som her: