Adjektivet «umiskjennelig» er en kraftfull konstruksjon som rommer to nektelser, suffikset «u» og «mis» i miskjennelig. Ikke dermed sagt at det er en dobbelt nektelse, men knyttet til eiendomspronomenet «hennes» får allerede boktittelen en markant personlig identifikasjon.

Boka er i åtte deler med en diktprolog. Mellom permene utspiller det seg et diktdrama i grenselandet mellom død og liv, der en mor og hennes datter er hovedfigurene. På Facebook utspant det seg en interessant, om enn merkelig diskusjon om bokas sjanger, og flere landet på sakprosa. Vel, sjangeren er sakpoesi, som i dette tilfellet kompletteres av lengre passasjer med poesi og kortprosa, komponert som et diktdrama.

Rammen om diktdramaet er en mors langsomme død. Vi følger henne gjennom demensens skoddeheim, om jeg forstår det rett. De ulike kapitlenes synsvinkler veksler mellom poetens skrift, datterfortellerens (fortvilte) observasjoner og morens stemme, som dessuten meddeler seg fra dødsriket. Allerede her er vi ved noe bemerkelsesverdig som jeg vil vie oppmerksomhet. Hvis Rustands diktdrama kunne kalles en normalisering av det paranormale, hva får vi da?

Bortsett fra et haltende paradoks og en halvveis nektelse, en av de vanligste mentale rømningsveiene for den rasjonelle og datastyrte teknaturen. Hen må finne avløp for sine irrasjonelle impulser i forsteinede fornektelser, langt unna et mulig naturfellesskap, hvis vi ennå kan forestille oss arketypiske lag av panpsykiske instinkter. Også kulturelle skikkelser kan komme til å konstatere, med en viss lettelse, at litteratur og diktekunst er uttrykksformer der fantasien er fri og alt kan skje, så også at de døde taler. Borges og García Márquez viste hvordan i prosaens rike, mens poetene ofte er enda mer dristige foran livets yttergrense. Det oppsiktsvekkende er naturligvis ikke at de døde meddeler seg, men at vi bærer våre levende og døde slektninger med oss i mitokondrienes minnekraftverk – og hjernens evig-forsvinnende synapser?

La det her bare være antydet at det er en slik dypevolusjonær språksensitivitet som gjør at du kan lyttelese annerledes til Rustands diktfortellinger enn det du ellers får sjansen til i poesinorge. Tro bare ikke at gjenferdet glir stille omkring i denne virkeligheten, for «Jeg er hun som ikke er, og ved å ikke være / brøler jeg i alt jeg har holdt…». Nektelsene er visst gangbare også på «hi sida».

Dette utilgjengelige nivået av gjensidig (?) bevissthet kommer til uttrykk allerede i første avdeling, «Håndskrift», der datterdikteren stiller det direkte spørsmålet «Kan du fortelle meg hvor du er?», bare for å oppdage «at hun strømmer gjennom fingrene mine». Den døde moren kan dermed være en slags poesiens ghostwriter.

Det er flere gripende skildringer av hvordan moren i sin sykdom forsvinner ut av eget språk, i det poeten titulerer «Tale utenfra tiden», en sekvenstittel som gjentas helt mot slutten, i forkant av siste kapittel «Underverdenen», en benevnelse som har klangbunn i klassisk litteratur f.eks. hos Homer og Vergil.

Jeg stusser på om ikke dette «utenfra» samtidig er «innenfra», også i boka, og at skillet mellom «utenfor» og «innenfor» livet er selve den tankefeil som også gjør at vi skiller mellom «normal» og «paranormal». Kvantefysakkenes multiverser antyder okke som bevissthetens mange mulige nivåer av natur