Krabben har ikke tradisjon for å skrive om ny norsk poesi for barn og unge, så hvorfor da omtale eller anmelde et italiensk poesitidsskrift for denne lesergruppen når anledningen heller kunne vært brukt til å skrive om for eksempel Borti natta (2024) av Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn. Svaret, som kanskje ikke er godt nok, er at det italienske poesitidsskriftet Junior Poetry Magazine gjør noe vi ikke finner paralleller til i Norge: henvender seg til, men inkluderer også stemmene til, unge poeter (giovani poeti). I Junior Poetry Magazine finner (poesiinteresserte) barn og unge tekster som både diskuterer og eksemplifiserer hva poesi kan være med utgangspunkt i ulike poetiske perspektiv, som for eksempel hva rim er, hvordan rim virker i en poetisk tekst og hva skjer med rimet når man forsøker å oversette det til et annet språk.

Junior Poetry Magazine er det offisielle litterære tidsskriftet til Junior poetry festival, en festival som har vært arrangert i Castel Maggiore like nord for Bologna siden 2019. Festivalen beskrives som den første internasjonale poesifestivalen for barn i Italia. Den foregår i ulike format fra juni til oktober, men med et åpent og gratis kjernearrangement over to til tre dager i oktober. Her møtes poesiinteresserte i alle aldre til poetisk utveksling gjennom opplesninger, samtaler og poesiverksteder som inkluderer ulike verbale så vel som visuelle lekaktiviteter.

Mens festivalen har vært arrangert i fem år, ble første utgave av tidsskriftet gitt ut i april 2023. Ambisjonen er fem nummer i året, noe som til nå har vist seg mulig. Ifølge utgiverne er tidsskriftet et uttrykk for at vi lever i en tid som «sulter etter poesi, etter uttrykksfulle ord og etter omsorg for ordene og tingene». Mye tyder på at denne sulten er reell. Det første nummeret ble utsolgt i løpet av en måned og har allerede vært trykket i nytt opplag to ganger.

I løpt av de første fem numrene av tidsskriftet har utgiverne i tillegg til å bestemme et særlig fokus for hvert nummer, også utviklet et mer eller mindre fast oppsett for innholdsmomentene i tidsskriftet: dikt fra andre deler av verden, poetiske leker, poesiverksted (med vekt på ulike poetiske virkemidler), grønn poesi og en poetisk bokhylle med anbefalinger og anmeldelser av både ny og eldre lyrikk for barn og unge.

Fjerde nummer av tidsskriftet retter oppmerksomheten mot rimet, ikke minst rim i dikt for de yngste (på italiensk ‘filastrocca’). I samtale med barn og voksne under poesifestivalen i 2023, forklarte barnebokforfatteren Roberto Piumini (f. 1947) rimet som «belønning for å lytte, en lyd av vennskap, en gi-og-ta lek, en oppfyllelse av et løfte og en gave som gjentas» (s. 34). Også Strega-nominerte og Premio Andersen-vinneren Nicola Cinquetti (f. 1965) er fascinert av magien i rimets gjentakelse. Han skriver at rim er like lyder som gjentas, men befinner seg inne i ord som er forskjellige, og at to ord som rimer er forskjellige i starten, men like til slutt (s. 40).

Med dette som utgangspunkt, behøver kanskje ikke det å oversette dikt med rim fortone seg som en helt umulig oppgave når språkene det oversettes til er svært forskjellig fra originalspråket. Bernard Friot viser leserne hvordan han tenker om det å oversette rim. Med utgangspunkt i en oversettelse til fransk av et dikt av Nicola Cinquetti viser og diskuterer han med leseren ulike muligheter han vurderte underveis i prosessen. Et overordnet spørsmål for oversetteren er: Kan eller må jeg bevare rimet? (s. 10). Ifølge Friot finnes det ikke et gyldig og absolutt svar på dette spørsmålet. Å bevare rimet kan ikke kan være et krav, mener han, fordi rim ikke fungerer på samme måte i alle språk og at det derfor ikke alltid vil skape den samme effekten om man påtvinger oversettelsen et spesifikt rimmønster (s. 13). En oversettelse er aldri ferdig, skriver han. Mens originalteksten forblir den samme, kan man alltid foreslå en annen oversettelse. Dette forstår Friot som oversettelsens skjørhet, men også dens styrke.

En annen type rimoversettelse som også eksemplifiseres og diskuteres i fjerde nummer av Junior Poetry Magazine, er hva man skal gjøre når man får i oppgave å oversette rim på et oppdiktet språk, som det man kan finne i Lewis Carrolls bøker om Alice. Alessandra Valtieri mener det er et enkelt svar på denne utfordringen: man finner bare selv opp et språk (s. 18).  Med andre ord, her skulle være nok av oppmuntrende strategier for den som vil gi seg i kast med å oversette lyrikk for barn fra andre språk. Skulle vi holde oss til en poetisk utveksling mellom Italia og Norge, kunne første utfordring være å oversette noen, eller et større utvalg, eller en hel diktsamling av Gianni Rodari. Eller i det minste diktet «La luna di Kiev» (1960) der månen, som svar på spørsmålet om månen over Kyiv er den samme som den over Roma, svarer at hun er den samme overalt og at hennes månestråler reiser uten pass. Som månens stråler kan dikt, men kanskje også ideen om et poesitidsskrift og en poesifestival for barn og unge, reise uten pass på tvers av språkgrenser.

Til slutt: Ikke bare er tidsskriftet et interessant bekjentskap fordi det formidler lyrikk og lyrikkrefleksjoner til barn og unge, det er også interessant på grunn av det estetiske uttrykket. Her tenker jeg ikke bare på at hvert nummer har sin egen illustratør som gir et visuelt løft til de ulike refleksjonene, men også på den materielle utformingen. Tidsskriftet måler 16 x 24 cm, er trykket i farger på tykt, ubestrøket papir og består av fire deler à 12 sider som er bundet med tråd. Det er godt å holde i hånden, lett å frakte med seg og kan like gjerne leses på bussen og på stranden som i komfortable lenestoler.