100. utgåve | 29. februar 2024 | BOKMELDING
Det er noe ugjenkallelig tapt over fortiden i Ida Hove Solbergs debutbok Var det grønt. Diktjeget minnes både et postapokalyptisk landskap og mer hverdagslige scener, og finner tekster etterlatt av et du, som blir som en fremmeds stemme i diktsamlingen.
DIKT
Ida Hove Solberg
Var det grønt
88 s.
Samlaget 2024
AV ESPEN GRØNLIE
Å sette ord på det som hender oss er noe vi gjør hele tiden. Slik blir erfaringens, erkjennelsens og følelsenes gåtefulle språk liksom oversatt til verbalspråk og kanskje til litterært språk, for eksempel til skrifttegn på tekstsider i en diktsamling. I litterære sammenhenger vil «nådeløs» ofte være en hedersbetegnelse, antakelig ikke fordi forfatteren er prinsipielt ute av stand til å utvise nåde, snarere fordi hen ikke er nådig mot seg selv i gjengivelsen av egne erfaringer, og derfor kan gi en «naken skildring», som det heter. Blottstille seg. Ikke kamuflere noen ting. I Var det grønt kan vi ane en motsetning mellom det nakne og det kamuflerte.
nasebora
fulle av gjørme
fulle av lukta
av gjørme
Det er noe nakent over det skitne i disse innledende ordene. Og samtidig er det noe ugjennomsiktig i landskapet som diktjeget minnes i de første delene av boka, der det blant annet finnes «menneske innhylla i mold». Som om menneskene ikke lenger lar seg se i sin nakenhet, men alltid framtrer tildekket?
Noe postapokalyptisk hviler over de første sidene i diktsamlingen. Det er en by som blir forlatt – «tomme hus / med tomme auge / hòle / restar av fasadar» – og en ordre som gikk ut «til alle vandringsføre i alle hus og heimar». Men «du var ikkje der»: Nettopp i møte med denne ordren kjennes savnet etter en bestemt, til å lese «orda bakom orda».
Først etter ti sider blir fortidens duse erindringslandskap avløst av noe mer håndfast, en scene:
eg ser baderomsfliser
vasken spegelbildet ditt
eg sit på doen
du pussar tennene
du ser på meg i spegelen
eg med krøllete morgonansikt
du med natteluft i luggen
tynnjakka framleis på
Dette må vel være en naken skildring, hvis det noensinne fantes noe slikt. Plantet på doen på badet, en liten livsverden i seg selv. Og så bare se det andre mennesket i speilet, og sitt eget «krøllete morgonansikt». Det konkrete i den visuelle beskrivelsen slår imot meg. Disse to strofene blir fulgt av enda to strofer, som tar inn på en skogsti der jeg aldri har gått før. Dette er den første av dem:
eg spør om du skal legge deg
du ristar på hovudet
er sterk og aktsam
som ein hare
På forsiden av boka, på omslaget, ser vi en hare, i det som likner et månelandskap. Haren ser nokså forvirra ut, ikke akkurat «sterk og aktsam». Diktjeget er da også redd haren skal «skvette unna», framgår det i den siste strofen på denne tekstsiden:
eg spør ikkje
kor du har vore
kva du har gjort
om det var farleg
om du kan fortelje
er redd du skal
skvette unna
At noe er farlig, blir antydet flere steder i Var det grønt. Det er snakk om et vi som kanskje er «oppdagere», «soldater» eller «flyktninger», og om et jeg som ikke skjønte «korleis du torde / springe / med fiendar av framtida» og «gav dei rett til å komme etter deg». Senere om hvordan «vi heldt oss harde i tomme bomberom». Det er som om det beskrives en krigstilstand, kanskje på lavbluss, eller «kald», men stadig på nippet til å bli varm:
eg kan hugse
kvelden du heldt meg
hardare
du sa
no byrjar det
legane vil ikkje behandle oss lenger
butikkane kan nekte oss mat
det ligg eit førstehjelpsskrin i gangen
hermetikk oppå skapet
eg drøymde
om kulehòl
i kjøtt og veggar
Hele veien er det fortalt i fortid, men det fortidige ved fortiden er slett ikke bare noe rent grammatikalsk. Vi har å gjøre med en fortid som på en absolutt måte er skåret av fra her og nå. Ikke minst dette at diktenes jeg hele tiden minnes noe tapt, gjør at diktene virker tynget av vemod, hvis ikke regelrett sorg. Fortiden de to hadde sammen framstår som ugjenkallelig.
Et sentralt motiv dominerer de midterste delene av boka, nemlig at diktjeget finner små tekster etterlatt av den andre. Disse partiene er blant det som gjør mest inntrykk i denne ellers ganske ujevne diktsamlingen:
eg hugsar
eg fann spor etter deg
små papirlappar mellom genserar
bak vaskepulveret
inni vedstabelen
alle hòlrom ein klagemur
Bildet i den siste av disse linjene er slående: Alle sprekker i de materielle omgivelsene er klagemurer. For eksempel er en av papirlappene det er snakk om stukket inn blant noen vedskier. På den står det:
vi er den raude røysta
den som vernar om våren
den som held ut vinteren
toler tankeørkenens tørke
Det er som om diktene selv inneholder dikt, dikt fra en annen. De fungerer som påminnelser om en fortid fortolket av noen man kjente, men der den kjente har tanker som er fremmede, uutgrunnelige.
La meg vide ut vinkelen litt, eller ta et steg tilbake. For når jeg leste Var det grønt tok jeg meg i å stille et par enkle spørsmål: Hvis lyrikken er jegets sjanger, og jeg ikke har skrevet den selv, noe jeg sjelden har, hva angår den meg? Er ikke diktenes jeg en fremmed, med erfaringshorisonter og spesifikke opplevelser som er særegne for et helt annet jeg enn mitt eget? Slik kan man muligens se det. Men andre mennesker, kan hende har de erfaringer som likner andres, for eksempel mine, eller i hvert fall gir en form for gjenklang hos andre, og til og med hos meg? Utvilsomt. Men iblant hender det at de ikke gir så mye gjenklang, og noen ganger ingen gjenklang i det hele tatt. Disse sistnevnte erfaringene, som framstår som helt og holdent fremmede for meg, og som kanskje finnes uttrykt for eksempel i en diktsamling, hva skal jeg med dem?
Det finnes rimeligvis ikke noe fasitsvar på slike spørsmål. Men kanskje finnes det et svar som peker ut av det selvsentrerte ved selve spørsmålene? For eksempel at jeg kan bruke diktsamlingen som en form for meditasjonsobjekt, oppøve min evne til å forstå andre menneskers livserfaringer og å se verden fra andres perspektiv.
Dermed burde jeg ha banalisert det å lese poesi i tilstrekkelig grad. Da er det kanskje på tide å komplisere dette underlige foretaket igjen? Jeg lukker boka, og ser nok en gang på omslaget. Der ser jeg den forvirra haren i månelandskapet. Den får meg til å grunne over noen passasjer i boka, som der det mer enn antydes at «oss», det er «elgen og haren». Og der haren blir beskrevet, der den har «vêrhår dirrande rundt snuten», og der den «vêrar» eller «vêrar ikkje» den «faren som høyrer hareverda til». Skal jeg tenke at det er en helt annen form for mental innøvelse som kreves her? En innøvelse i «hareverda»?
Det kan virke som en søkt tolkning, men den dukket ikke opp helt uten grunn. Se bare på disse linjene:
kven kan skildre
korleis det var
å sjå ein hare
ta inn den eineståande hareverda?
kven kan mønstre ei sorg
så stor som haren er verd
når haren ikkje lenger er?
Ja, «kven skal gråte / for den siste haren?» Diktjeget, som et sted påfallende nok omtaler seg selv som en «som ein gong var eit menneske», stiller spørsmålet åpent. «Ein gong» er et uttrykk som går igjen flere steder i diktsamlingen. Tidlig snakkes det vakkert om å «halde fast i orda», om å «minnast / at ein gong hadde vi noko / å tape». Mot slutten om at «ein gong / svømde elgar i kalde fjordar», og at «ein gong / sovna harar i varmt gras».
Det var en gang. Som i et eventyr. Det var en gang en eventyrlig fortid. Men i det kan hende postapokalyptiske landskapet er det som om «alle grensene blir viska ut», med unntak da av den mellom fortid og nåtid. Med starten av diktsamlingen friskt i minnet, der neseborene var fulle av gjørme, leser jeg vemodig en passasje mot slutten av boka:
grensene svinn
mellom hud og leire
hand og leppe
elg og hare
sukka dine og stemma di
dei renn som tid og gjørme
ESPEN GRØNLIE, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.