Her vises den distinkte kroppsligheten, bevegeligheten og barnligheten som er typisk for Linge Haalands poesi. I årets samling, så vel som i debuten, blir barn etter hvert et viktig motiv; som konkrete barn til stede ved siden av dikter-jeget og vi-et, og mer overordnet som framtid, de som skal ta imot det vi gir videre. Det truende i den framtiden er tydelig allerede fra åpningsavdelingen, som har tittelen Minus («vi har til felles / alt / vi vet     vi visste / som vi ikke gjorde      ikke gjør noe med // et minus // plassert foran alt vi tenker / sier / gjør»). Noen fortelling er det nok ikke tale om her, men ødeleggelsens minus intensiveres likevel utover i samlingen. Havet forblir viktig, som en motsats til, men også en del av, det menneskelige og våre utnyttelsesimpulser («hvor omarbeida må vann være / før det er en hjerne? // hadde vi hatt evnene / ville vi knadd / havet»).  

I bokutgivelsene til billedkunstnere som har tatt skrittet over i litteraturen, finner man ikke alltid noen åpenbar sammenheng mellom virket som kunster og som forfatter eller poet. Det gjelder for eksempel romanene til Matias Faldbakken og Vibeke Tandberg. For Linge Haaland stiller saken seg noe annerledes; diktene er tett knyttet til hennes virksomhet som kunstner. Det betyr ikke at samlingene ikke kan leses uten kjennskap til utstillingene – de fungerer like godt som enkeltstående verk. Men det er forfriskende at Linge Haaland ikke skiller skarpt mellom kunstartene; slik utvider de visuelle verkene poesien og motsatt. Den brå montasjeteknikken i videoverkene er råere og mer brutal enn formspråket i diktsamlingene. Kaskadene av bilder gir like fullt en fruktbar inngang til Linge Haalands verdensbygning.

Det er ikke umiddelbart så lett å plassere henne innenfor den norske poetiske tradisjonen – hvilke andre poeter kan Linge Haalands to diktsamlingene minne om? At menneskene nærmest opptrer som en flokk i disse diktene, får meg til å tenke på forfatterskapet til Kristin Berget, som også skaper halvt realistiske, halvt fantastiske universer som åpent uttrykker bekymring for hvor verden er på vei. Ser man til poetens egne henvisninger i årets utgivelse, finner man Ellen Einan (1931-2013), som hun har lånt noen linjer og motiver fra. Einan er kjent for sine gåtefulle poetiske verdener, og for å ha betegnet sin egen poesi som en åndelig automatskrift. Tross lesninger fra yngre poeter som Steinar Opstad og Espen Stueland, har Einan aldri helt blitt regnet som en selvfølgelig del av kanon. Nå kan det imidlertid se ut som interessen er i ferd med å fornyes. Både Gunnar Wærness og Juliane Rui har som Linge Haaland dedisert dikt til Einan i sine nyeste samlinger fra inneværende år. «Gjenoppdagelsen» rimer for så vidt godt med nyåndeligheten som for tiden blant annet viser seg innenfor samtidskunsten, men den kan også være uttrykk for en mindre bestemt lengsel etter mystikk og gåtefullhet, kult og myte. En henvisning til Einans univers gir uttrykk for et poesisyn der ikke alt trenger å gå opp. I notene trekker Linge Haaland også fram den finske poeten Mirkka Rekola (1931-2014), som har et helt annet poetisk uttrykk enn Einan, men som aldri er blitt gjendiktet til norsk og antagelig er lite lest her til lands. Også i hennes dikt opptrer lys og vann som viktige motiver, og man kan ane at Linge Haaland har hentet inspirasjon i den barnlige tonen: «med en handstil hög som gräset / som ett barn / skriver denna jord till mig.» De to svenske utvalgene av Rekolas poesi er dessverre vanskelige å få fatt i, så her går det ut et sendebud til landets finsktalende gjendiktere.

 Tittelen nevnes én gang i årets diktsamling: «knitrende mellom sprikende greiner, et jeg / den løseste delen av verden». Spørsmål om identitet opptar ikke stor plass i diktene, men med den performative tilnærmingen – der det ikke alltid er sikkert hvem eller hva som taler i diktene – beveger samlingen seg ikke bare vekk fra tanken om menneskets suverenitet, men også fra en type poesi der hjernen er alene. Det betyr ikke at diktenes «jeg» og «vi» faktisk makter å inngå i lykkelige fellesskap; menneskeskikkelsene i Den løseste delen av verden utøver også vold. I et uhyggelig dikt går jeg-et til en oppstallet hest for å «tappe / hestens ryggmarg / på kanne // tenk / om vi skulle trenge den». Grunnen til at jeg opplever Linge Haaland som en politisk poet, finnes likevel ikke i de mer opprivende bildene, men i observasjoner som denne (fra samme dikt som det med hesten): «ungene tusler der ute / stryker over strå / med dypet / innerst i håndflatene». En helt vanlig berøring – man ser virkelig for seg ungeflokken som lar strå etter strå kile hånda! – blir som et intimt, hemmelig og ja, løfterikt møte i dette helt enkle bildet.

Selv om Linge Haalands poesi har konseptuelle trekk, og ikke alltid er «enkel» å forstå, blir opplevelsen av å være i disse diktenes verden aldri utmattende. Debuten og årets dikt åpner, med sin billedtetthet, for kompleks diktanalyse. Men de lar seg også lese på et sanselig, livsnært plan. Jeg setter aller størst pris på diktene som viser seg barnlig lekne, som disse linjene fra Desperasjonsanimasjon: «Vi tar av oss skoene og henger de på fingrene / for å vise at fingrene er kroker». Her ligger håpet om en annen, varmere logikk bokstavelig talt i våre egne hender. Slik er det også i det bevegende siste diktet i Den løseste delen av verden, som brått avslutter boken i naken overgivelse. Bare i det å overgi oss selv til andre, finnes det utsikt til overlevelse: