«poetikk»-seksjonen er en tettvevd tekst, men heldigvis blir jeg-et sjelden for doserende. Når han for eksempel går tilbake til et gitt dikt etter et halvt år, kan det plutselig se «vemmeleg lett og dumt» ut, uten forankring: «kven er dette duet? kven er det som snakkar? / kva for ein ullen ikkje-figur er «naboen»     eg ser for meg / Jon Almaas». Det er som man skjønner ingen humørløs reise i sine dikteriske riss Ingebrigtsen tar oss med på. Men som leser tviler man heller aldri på at bokens poetiske søk også er søkk, at diktene ofte befinner seg i stupmørket. Det etableres allerede i samlingens to korte åpningsdikt, som handler om døden. De beskriver tapet av en barndomskamerat og en far som har vært fraværende («eg treng ikkje lenger forklare at du er eit menneske der ute i verda / som ikkje vil /som ikkje kan / i staden kan eg ganske enkelt seie:    «han er død»») . I disse diktene er Ingebrigtsen på sitt mest lyriske («livet renn gjennom meg som lyspartiklar / men eg har framleis leppene dine mot kinnet mitt / som kjensla av kinnet som blir varma av sola /eg veit det ikkje er slik men eg lurer likevel på / kva tid kroppen min er laga av»). Her rår en sår og underlig stemning som får sitt motstykke i diktene om Bukk & Sigd, de to spøkelsessøsknene som hele tiden kretser om døden. Isolasjon og traumer blir eksplisitt omtalt også i poetikk-seksjonen, som blant annet sneier innom jeg-ets posttraumatiske stresslidelse (PTSD) etter en flyulykke og ensomhet under pandemien. Men i diktene om spøkelsene uttrykkes desperasjonen mer direkte. 

Apropos spøkelseskikkelser, funderer jeg underveis i lesningen på om poetkollegaen Gunnar Wærness hjemsøker Ingebrigtsens dikt i litt for stor grad. I bruken av populærkultur som Mikke Mus og Swamp thing, så vel som i tanken om at poesien skal være vidåpen, men jordet, minner Ingebrigtsen om sin trønderske storebror. Men likheten viser seg kanskje aller mest i selve setningsmelodien. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette brorskapet, for er det ikke også interessant at Wærness faktisk har vært skoledannede? Samtidig er det også andre poeter som spøker i kulissene her; Ingebrigtsen henter for eksempel mye fra amerikanske CAConrads likeframme bruk av poesien som (selv)hjelp, som gjenfortryllelse av en ødelagt verden.

I en av vårens poesianmeldelser her hos Krabben skrev Eirik Vassenden at den norske samtidslyrikken for tiden er preget av diktsamlinger «som egentlig vil være små romaner, men som vil beholde det suggestive, åpne, slentrende og språklig fleksible ved poesien». Bukk & Sigd hører til blant disse; Ingebrigtsen dyrker på ingen måte den poetiske konsentrasjonen som Vassenden etterspurte. Men han skriver heller ikke dikt som de man finner i en typisk fortellende norsk diktsamling. Bukk & Sigd er både underligere og mer ambisiøs.

 Ambisiøse bøker er gjerne også krevende. Iblant synes jeg Bukk & Sigd blir en hakket for masete talestrøm, iblant hakket for kokett – «poesi treng ikkje lesarar», kan Ingebrigtsen for eksempel skrive, men det tror jeg ikke et sekund på at han egentlig mener. Iblant blir insisteringen på at alt må være lov i poesien for påtrengende og utstudert – er ikke alt for lengst blitt lov i norsk poesi? Ellers hadde vel en bok som Bukk & Sigd aldri blitt utgitt? Det blir mer platt enn virkningsfullt når Ingebrigtsen angriper et gammelt påbud fra tidsskriftet Avsagd hagle, som i sin tid påtalte de mange hånd- og fuglemotivene i norsk samtidspoesi. Per i dag er det vel ikke spesielt edgy eller provoserende å være påtatt platt og dum. Selv jeg, kritikeren personifisert (haha), leer knapt på øyelokket. Mer enn provosert over den manglende stringensen, er jeg i stuss om hvorvidt Ingebrigtsen virkelig makter å trekke oss med inn i strøtankevandringene sine, i vellet av referanser han selv åpenbart er sterkt engasjert i. Noen steder – for eksempel i beskrivelsene av jeg-ets PTSD – er det som om teksten forblir på et slags utvending påstandsnivå. Bukk & Sigd er ikke en bok som er ment å være «vellykket» eller «mislykket». Men det er heller ikke en bok som står så sterkt at den unndrar seg all vurdering. Samlaget kan dessuten notere seg at utgivelsen er så full av korrektur- og nynorskfeil at man blir i tvil om hvorvidt de har redaktører (eller korrekturlesere) som leser poesi.    

Midt oppe i alt inneholder Bukk & Sigd også dikt om Trondheim. Som bypoet foretrekker jeg Ingebrigtsen framfor den yngre Eirik S. Røkkum, som beærte og besudlet trønderhovedstaden i sitt like deler lærde og rølpete debutlangdikt Kaskader av okser og aske (2021). Der Røkkums villmannsferd ofte virket påtatt, finner jeg en mer genuin rarhet i diktet om skyggeskikkelsen Bukks selvmordsvandring gjennom Trondheimsstrøkene, «opp til Tyholttårnet for å spidde meg på det», «langt opp i Stjørdalselva    eg puttar steinar i jakkelomma mi og vassar uti     som Virginia Woolf». Også dette diktet sirkler inn det jeg opplever som det egentlige hovedmotivet i Bukk & Sigd, nemlig skapelsens plass i det menneskelige: «fuglane flyg når eg kjem    men Sigd, du gjer meg til eit menneske! / eg lengtar etter deg og i lengten blir eg eit menneske! / eg leitar etter deg og i søket blir eg eit menneske! /eg bygger deg av stein og mose og pustar liv i deg og av å lage liv blir eg eit menneske!» En av tingene jeg setter størst pris på ved Ingebrigtsens poesi, er nettopp denne viljen til – og den åpenbare gleden over – å bruke fantasien som ønskekvist. I diktningen er det mulig helhjertet å overgi seg til noe annet, å tro på noe, samtidig som man på et plan vet at dette noe kommer fra en selv. Eller som det heter i et av Emily Dickinsons dikt: «One need not be a Chamber — to be Haunted — / One need not be a House — / The Brain has Corridors — surpassing / Material Place —».