Det er kanskje ikke så rart at jeg-et glemmer datteren. Jeg-et er nemlig gjennom hele boken fascinert av bevegelse og overskridelser. Av vinder og hester og brev og skriving. For jeg-et er kanskje mors-rollen begrensende, akkurat slik det opplevde rollen som barn tidligere i samlingen. Likevel er jeg-et opptatt av at det ikke er opptatt av barnet, og nok en gang er det delt mellom sin selvstendighetstrang og sitt ønske om tilhørighet.

I de to siste avdelingene trer Maria Magdalena og Jesus inn som karakterer i fortellingen, mens jeg-et reiser tilbake til gården hun forlot i den første avdelingen. De ser ut til å komme inn i historien som erstatninger for andre mennesker som har forsvunnet. Å vende seg mot det religiøse når man er i desperate situasjoner, er ikke noe uvanlig, men det hele får en komisk dimensjon når de religiøse figurene oppfører seg som vanlige mennesker.

Det er noe vitalistisk eller anti-moderne over både diktenes språk og tenkningen i dem. Kanskje kan man også lese det konservativt, at det i fortellingen om jeg-et som beveger seg bort fra jorden og moren sin for så siden å sitte igjen med en følelse av å være fremmedgjort er en kritikk av vår tids individualisme og selvopptatthet. At det på sett og vis er bedre å leve av jorden, enn å være et fremmedgjort luftskip. Men så enkelt er det ikke, for bruddet med foreldrene er også skapende: Jeg-et skriver frem en hest som blir levende.

Jeg velger å lese disse diktene ikke som en enkel kritikk av samtiden, men nettopp som en understrekning av det krevende ved alle former av relasjoner, til seg selv og til hverandre. Det er dette som er skjønnlitteraturens mulighet: Å kunne vise noe frem, å tenke over det, og likevel ikke komme med noen svar. «du er aldri alene», er samlingens siste verselinje og fungerer som en fortetning av tenkningen i boken. Himmelskipet som søker seg bort fra foreldrene sine, som foreldre opplever som så fremmed, kan ikke la være å fylles av stedet og folkene det kommer fra.