Diktjeget får svar av den terapeutlignende skikkelsen Ellen, som legger til: «Hva skjer mellom røttene under jorden?». Men bildet er uansett betegnende for Oumuamua; trær som blåser i vinden, med mild underliggende uhygge. For å videreføre Ruis analogi: hvorfor denne skogen, dette treet, denne grenen, dette bladet? Som leser spør jeg meg om diktsamlingen kommer nær nok sine poetiske objekter. Mengden av dikt gjør det vanskelig å få tak på enkelthetene.

Kontrasten mellom samlingens språklige stilsikkerhet og tematiske tvil og søken tas eksplisitt opp i den selvransakende (for ikke å si selvutslettende) avdelingen «Hvem skriver før hun er noen». Fra kritikerperspektivet er det tidvis foruroligende å lese om diktjegets strenge selvjustis: «Jeg skriver uten autoritet, skjønner ingenting av verden» (: 47) og «De to forrige bøkene jeg skrev, var min forbindelse til livet, en lytting til dyrs ordløshet og det fremvoksende barnespråket, men tanken på min utilstrekkelighet som poet avbrøt konsentrasjonen» (: 48). Slike kvaler og blaff av mismot er gjenkjennelige erfaringer, men får en litt uklar status når de artikuleres av en kompetent poet som Rui. Sitatene må nok leses som bekjennelser, men retorisk roper også slike utbrudd etter å bli motsagt. Den stemmen som har ordet i Oumuamua er på sitt mest dagboksaktige i disse partiene (noe av det samme foregår i avdelingen «Sjeleslaget»). Leseren får fornemmelsen av at den poetiserte introspeksjonen kunne rast videre i det uendelige. Dette står i kontrast til de diktene der Rui vender blikket opp, ut og opptrer ja, nettopp, konsentrert om et motiv. Høydepunktene i denne diktsamlingen gjør den lesverdig, men en strammere redigert bok hadde nok stått seg bedre.