TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

41. utgåve     |     22. september 2022     |     BOKMELDING

Væren og døden – men følelsene, da?

Kjartan Hatløys nye diktsamling har en forsonende og ydmyk holdning overfor menneskets plass i verden, som vi kjenner fra hans øvrige forfatterskap. Det som skiller Vere og døy – døy og vere fra hans tidligere bøker, er hvordan spesifikke filosofiske tankekonstruksjoner forfølges hele veien.

DIKT 

Kjartan Hatløy

Vere og døy — døy og vere. Dødslære

128 sider

Forlaget Oktober 2022

LYTT TIL BOKMELDINGA

AV KATRINE HEIBERG

Møtet mellom mennesket, naturen og brukstingene utgjør en tematisk kjerne i Kjartan Hatløys poetiske forfatterskap. I bok etter bok har han skrevet seg inn i ulike kroker av tilværelsen, som kjøkkenet eller den innerste vika i en fjord, eller ut under den aller største himmelhvelvingen, der jorda vår bare er for et rusk å regne. Det er i denne utvekslingen at undringen og endatil undrene tar plass i Hatløys dikt. Jeget er gjerne til stede, men aldri hevet over omgivelsene — mennesket, fjorden, sola, katten og kråka er sameksistenser. De kan være fremmede for hverandre, men er likevel forent i stoffet, i et felles opphav. Hatløy er en kosmisk tenker; alt som lever og er, deler verden. Og selv om vi er den eneste arten med et språk for denne verdenen, finnes det en mulighet for kontakt utenfor språket, som lar oss oppleve sameksistensen med dyrene, naturen og universet. Denne språkløse berøringen skildres også i diktene; Hatløy er en poet med en utpreget tillit til ordene.

Kanskje kommer denne tilliten av diktenes forsonende og ydmyke holdning. I Vere og døy — døy og vere. Dødslære, Hatløys fjortende utgivelse, fremmes tanken om at ikke en gang språket er vårt. Også dét kommer fra verden: språket er muligens noe som er gitt oss, i alle fall har det oppstått i vårt forhold til omgivelsene, og dernest formet oss. «Vi er ikkje språkeigarane», står det et sted. På denne måten blir språket også noe i verden. Hatløys språk, eller for å være mer presis: språket han låner, er ganske stille og behersket. Diktene funderer og filosoferer over hva liv og væren betyr, og følgelig også over hva døden er. De består av korte og stringente setninger, det aller første lyder slik: «Det vesle ordet «vere». Nytta nokre tusen år. / Kva det tyder, kva ein meiner med det. // Det vesle ordet «er».» Rett på sak, og uten sirligheter, blir vi presentert for et av de største spørsmålene.

Om man ikke allerede oppfatter det av tittelen Vere og døy, som klinger umiskjennelig likt Væren og tid, blir det også tidlig klart at den vestlandske poeten denne gangen er sterkt inspirert av, og går i dialog med, den tyske filosofen Martin Heidegger. Begrepet «der-vere» (Dasein) blir brukt i stor grad, og det får selskap av andre begreper som «kastethet» og «opplåsthet». Måten Hatløy bruker ordene «stemning» og «tale» på vitner også om at han forholder seg til en spesifikk filosofisk forståelse. Selv det usynlige ordet «der» får et mer omseggripende innhold enn vi ellers tillegger det. Se bare på denne setningen: «Verda er alltid allereie der / og den lyser opp frå der.» Vere og døy… er kort sagt en bearbeiding av Heideggers filosofi i poetisk form; Hatløy har dyppet seg lenge og vel i filosofens språk, for å kunne forstå seg selv og verden gjennom hans begreper.

 

Løfter seg til små innsikter

Samlingen er forholdsvis stor, 120 sider, og den holder seg til sitt uttalte emne hele veien. Diktene introduserer tanke på tanke, slik at det etter hvert tegner seg en tankeverden, en forståelse å tre inn i. Samtidig kommer de samme tankene tilbake med jevne mellomrom, formulert på litt ulikt vis. Den nevnte sameksistensen er et gjentatt tema: «Å vere hjå verda, ein himmelblå sommardag / hos vinden i eika.» En slik erkjennelse er noe leseren kan ta til seg uten omsvøp; den er ukomplisert og mild. Boka har mange slike glimt av hverdagslige sansninger som løfter seg til små innsikter, samtidig som de forblir i det verdslige. Vi finner også motiver som går igjen i Hatløys forfatterskap som helhet. Sola — og solene — er for eksempel sterkt til stede som lys- og livgivere, og en kilde til glede: «eg balar, reint ut glad, / med å sette opp ei samtale med solsentrum / midt i noko eg ikkje forstår / midt i ein gammastrålingsfest». Også svalene opptrer her, som i tidligere bøker, og trer inn i rollen som budbringere: de er til stede i jegets åpenbaringer, enten det handler om årstidenes svingninger eller dødens nærvær.

Det som skiller Vere og døy — døy og vere fra Hatløys tidligere bøker, er de spesifikke filosofiske tankekonstruksjonene som forfølges gjennom boka. For eksempel blir vi presentert for tanken om at vår væren, eller det vi er nå, er påvirket av framtida — det vil si, at framtida også eksisterer i nåtida. Å ta inn over seg dette perspektivet er naturligvis ikke lett, siden vi er så trent i å anse framtida som noe som ennå ikke har funnet sted, og som derfor står åpen og ukjent framfor oss. I en del av diktene kan man få følelsen av at verden, tingene og tida finnes uten utstrekning, samtidig. Som en følge av dette kan ting oppstå ut av det blå: «Ting, den enkelte / dukkar berre opp / frå ei kjelde som har tilgang til min dag. // Opp frå der som verande-flyten finst // i eit lite brot, ei lita bylgje av hending.»

Dersom dette er ment som en beskrivelse av hvordan vår væren er skrudd sammen, eventuelt hvordan den erfares eller sanses, står disse linjene fram som litt dulgte. Biologien, historien og kulturen holdes helt i bakgrunnen, det abstrakte språket legger en tåke over nettopp disse betingelsene. Særlig er det uttrykket «dukke opp» som i mine ører lugger, fordi diktene ellers er så opptatt av verdens sammenveving og samtidighet; at noe dukker opp, betyr vel at det kommer ut av ingenting? Setningen «Og også seinare, og i tillegg, dukkar dette opp: / naturen» er kanskje det mest absurde eksempelet på denne språkbruken, og som ikke henger ihop med idéen om at alt finnes samtidig og «allerede».

Abstraksjonene bidrar til at jeg ikke alltid klarer å være i diktene. Paradokset ligger i at språket som forsøker å innkretse hva det vil si å være, uvegerlig skaper en avstand til erfaringen eller tilstanden det forsøker å sette ord på. Begrepene for verden blir som sagt en egen verden, en språkverden — og det er denne jeg opplever at jeg trekkes inn i når jeg leser Vere og døy — døy og vere. Heidegger lagde jo nettopp et eget språk for «det vi allerede har forstått uten helt å ha skjønt det», som Lars Holm-Hansen skriver så besnærende i forordet til hans oversettelse av Væren og tid. Spørsmålet er om man er nødt til å gå til kilden dersom man vil ta del i det Hatløy skriver, gitt at han lener seg så sterkt på filosofen.

Man bør likevel kunne lese en bok om hva «å være» betyr, uten grundig kjennskap til Heidegger, siden væren er noe vi alle deler. Det eksistensielle og fellesmenneskelige i Vere og døy — døy og vere er åpenbart. Fra start til slutt er den en meditasjon over døden; allerede i bokas andre dikt konstaterer poeten at det å være er «å kome ut i ei uro over å vere til». Som tittelen mer enn antyder, anlegger boka et blikk på livet som inkluderer døden fra begynnelsen av. «Døden er ein måte å vere på // som eg tek på meg likså snart som eg er», står det et annet sted. Og det er jo sant, døden er et sikrere faktum enn livet. Livet kan ikke tas for gitt, men døden kan vi regne med. Det er en skremmende kjensgjerning som likevel behandles med nesten-stoisk ro av Hatløy (68 år). Denne roen, eller aksepten, forsterkes i og med fugleblikket diktene er utstyrt med. Fugleblikket lar oss se menneskene med overbærende ironi: «Ja, vi fer inn i gudar til slutt / og vi leiker leiken at vi skal finne innover i æva / at vi vinn.»

Meningsløsheten og avmakten vi må leve med, biter heller ikke på. Det er som om Hatløy har funnet et språk som gir ugjennomtrengelig polstring mot angst og beven:

Dette å vere framkasta, kasta hit

ut frå ein base av meining eg ikkje kjenner;

For eg kjenner berre eitt rike

nemleg det moglege sitt.

 

Eg? Eg er berre dette samkvem av kropp

og sol, hending, tid. Straum av tid.

 

Tid, ja. Pratar berre gildt og roleg enno

til mi alminnelegheit.

Men moglegheitene er mange.

 

Der mellom anna: ein liksom akutt

innleggelse vi alle er i: lys og fart, masse

smidigheit

kosmos sine gildaste klede.

Grunnen til at jeg trekker fram nettopp disse strofene, er at jeg opplever dette og andre liknende dikt som en tilglatting av alt det ustabile vi må leve med. Hvor er suget, tenker jeg, hvor er følelsene, det uoversiktlige, dette ubegripelige som Hatløy skriver om? For han skriver det ikke, han skriver bare om det. Selv når Hatløy skriver «uro», er det med behersket ro. Diktene er sindige og fattede, som om døden, eller livet for den saks skyld, ikke er opprørende. Kombinasjonen av dødsbevissthet og livsbejaelse som fantes i Hatløys forrige bok, Menneskedagar (2018), finnes også her, bare i en mer fokusert, mindre ordrik form. Men prosjektet i Vere og døy – døy og vere gir forventninger om at diktene skal gå lenger inn i materien, lenger inn i de akutte erkjennelsene, som nødvendigvis må føre til noen rystelser. Hver gang diktene nærmer seg en mindre trygg grunn, henter de seg inn igjen:

Ordet «alt»

Ordet «materien»

Ordet «omgrep»

 

Kan desse ikkje nyttast, kjem angsten.

 

Men dei kan også på si side varte opp

med ein mild gest

           

kome med godheit, med smil, og på det høgste

kjærleik.

 

(…)

Så fort angsten er nevnt, oppveies den av ord som «godheit», «smil» og «kjærleik». Angst og uro forblir altså bare referansepunkter i en framstilling av hva det innebærer å være til. Kanskje er dette helt i tråd med bokas ambisjoner, siden undertittelen lyder «Dødslære»; det er jo en sjanger som indikerer at avsenderen har arbeidet seg fram til en oversikt og innsikt som han er rede til å formidle videre. Men for oss som hverken er frelste eller forsonte, åpner ikke disse diktene opp for å erfare livet eller døden. Det gir heller beskyttelse og trøst – ja, det er jo nettopp det diktet ovenfor sier: «Kan desse ikkje nyttast, kjem angsten.» Det er denne observasjonen som får meg til å tenke at Vere og døy – døy og vere ikke tar innover seg det den hevder at den tar innover seg. Er det noe poesien framfor alle andre sjangre kan evne, så er det å gi uttrykk for dette som i bunn og grunn er uforsonlig. Hatløys diktsamling hever seg over dette igjen og igjen, og slik glipper også et av dens uttalte spørsmål unna: «Korleis eg kan / verta ærlegare.»

Katrine Heiberg (f. 1992), poet og litteraturkritikar. Heiberg er også meldem av redaksjonsrådet til Krabben.