29. utgåve | 5. mai 2022 | BOKMELDING
Små flater, små tegn, store dikt
Om Nils Chr. Moe-Repstad skriver økonomisk, tett og meningsladet, er han en generøs poet som deler sine innsikter, ofte hardt tilkjempede, med leseren. Han sløser ikke med ordene, men kan være imøtekommende og endatil humoristisk.
DIKT
Nils Christian Moe-Repstad
Devon
93 s.
Flamme forlag (2022)
AV OLE KARLSEN
«Jeget er overveldende, for 360 millioner år siden, i den devonske perioden / var jeg et tre meter langt amfibium, Ichtyostega, overgangsarten, den første / som svømte i vann, vagget opp på land og kunne puste». Slik lød et dikt i det forunderlige og undringsskapende raritetskabinettet Wunderkammer (27 kataloger) som kom ut i 2016. I årets utgivelse har Nils Christian Moe-Repstad hentet den devonske perioden fram igjen og gitt hele diktboka med sine ni avdelinger tittelen Devon. Devon, den geologiske perioden da «overgangsarten» (som hadde utviklet lunger) kom på land og som sluttet med en voldsom artsutryddelse som følge blant annet av global oppvarming, har fått sitt navn fra grevskapet Devon sør-vest i England, og dette vakre landskapet står sentralt i Moe-Repstads nye bok. Ja, hele boka er rammet inn av det, eller mer presist: hele boka er rammet inn av den delen av Devon som kalles «the Jurassic coast»: Innledningsvis står det hvitt på svart: «the white cliffs of Devon», og boka munner ut i følgende lakoniske bemerkning: «Det var alt jeg kunne si, og skulle sagt, om de hvite klippene». Så hvorfor «the white cliffs of Devon» og ikke de langt mer besungne «white cliffs of Dover», kunne man spørre. Ja, kanskje fordi «the white cliffs of Dover» nettopp er så besungne og omtalt i populærkulturen som i den «høye» litteraturen. (Men så fornemmer jeg nok likevel i et av diktene rytmen fra Matthew Arnolds berømte «Dover Beach» der diktet følger bølgenes bevegelser som kaster «pellets» (små, runde steiner) inn over stranda alt mens jeget og den elskede skuer ut over «the sea of Faith» som stadig trekker seg tilbake alt mens mismot, melankoli og sorg tiltar – og science, vitenskapen erstatter religion og tro.)
The white cliffs of Devon
Klippene i Devon er røde, de består av rød sandstein (som av og til kan gi sjøen et islett av rødt som det vel også antydes i et av diktene). Imidlertid finnes altså i Nord-Devon et strandstrekke med hvite klipper av kalkstein, the Jurassic Coast, som strekker seg østover inn i nabofylket Dorset. Det er altså et lite stykke Devon Moe-Repstad vil «si» noe om; han har valgt seg et område som står på Unescos verdensarvliste på grunn av sine landskapsmessige kvaliteter, sine klippeformasjoner og fossiler. For å smøre litt tjukt på: Langs denne kystlinjen vasser du i fossiler! En historiebok ligger så å si oppslått for dine øyne, og den begynner for 250 – 300 millioner år siden! Mot en slik bakgrunn blir perspektivskiftene og de veldige kastene i tid og rom i Moe-Repstads Devon mer begripelige; det historiske og diktets nå og nåtidige, kroppslige erfaringer kan skrives sammen. Med historien rett for dine øyne – eller med et fossil i hånda – gjøres det nært og håndgripelig, og ettersom diktene røper en usedvanlig vilje og evne til innlevelse i historiens gang, blir Devon en så usedvanlig interessant og givende diktbok å lese. Og Moe-Repstad er her, som i tidligere bøker, ikke bare opptatt av for lengst farne tider, men også av nyere historie, ja helt fram til dagen av i går og i dag. For blir vi ikke daglig forstyrret (i alle betydninger av ordet) nå av «utbombede senger» i Europa – som fra bolken med tittelen «Om å forstyrre»:
Når du kommer med de ødelagte, de virkelig ødelagte
beware of the dog, hvisket du, før du sovnet som den svarteste katten
noen har sett under vårt århundres utbombede seng
Små flater, små tegn, store dikt
Om Moe-Repstad skriver økonomisk, tett og meningsladet, er han en generøs poet som deler sine innsikter, ofte hardt tilkjempede slike, med leseren. Han sløser ikke med ordene, men kan være imøtekommende og endatil kan han være humoristisk. Som i denne fra «Om det surrealistiske», en bolk med one-linere:
Noen sier det regner, men når du åpner den svarte paraplyen din, faller en oter ut
Eller han kan risse opp en tenksom-vakker situasjon, som her:
Hvor finnes den hevnen, hvor den lille jenta, holder blomster frem
Slike slående en-linjers dikt er det riktig nok ikke så mange av. For det meste er det tre- og fire-versingene som dominerer, og de gir rom for de før omtalte kastene, bevegelsene og perspektivskiftene. Titlene på samlingas ni avdelinger (alle i hvit skrift på svart) kan leses som en form for løsenord på den gåta som de påfølgende diktene utgjør. I «Om den voldsomme historien årstidene kommer med» kan vi lese dette diktet:
I noe annet enn tid kan ikke atomer eksistere, likevel
åpner Zevs’ elskere, fem åpninger til en bevissthet om Abraham
som ble ofret fra Klippemoskeen, og hele Jerusalem gikk
baklengs gjennom klagemuren, for alle sønner som ikke var elsket
Her beveger vi oss raskt i tid og rom, fra naturvitenskap, via gresk mytologi til menneskeofring, Abraham og med han både jødedom, kristendom og islam. Moe-Repstad gir ikke ved dørene i sine raske skiftninger i tid og rom. Som leser kan man lett trekke på skuldrene og haste videre (eller endog legge fra seg boka) når man støter på slike tekster som slett ikke er enkelt tilgjengelige. Men Moe-Repstads dikt har den egenskap, den har noe i sin skrift, som gjør at man blir værende der, oftest i dyp ettertenksomhet. Av og til kan dette være små språklige grep, som for eksempel det adversative «likevel» i teksten over som setter handlingen til «Zevs’elskere» i kontrast til at atomer ikke kan eksistere «[i] noe annet enn tid». Av og til er det noe så enkelt og smått som et komma som kan gi diktene den meditative kraft som særkjenner dem – hvorfor komma etter «elskere» i denne setningen: «likevel /åpner Zevs’ elskere, fem åpninger til en bevissthet om Abraham / som ble ofret fra Klippemoskeen (…)». Som kjent tok en rekke korrekturlesere for en tid tilbake fram rødpennen og gikk løs på Dag Solstads angivelig feilaktige kommatering, og fant naturligvis mange «feil». I Moe-Repstads Devon finnes en rekke eksempler på «feil» kommatering, men du verden så riktig den er – estetisk betraktet. Dette og mangt annet bidrar til at store dikt kan utfolde seg på små flater hos Moe-Repstad.
Lyrikken, essayet og det lyriske diktet
Lyrikken har lenge blitt sett på som dramatisering av et jegs følelser eller subjektivitet. Men kan ikke dikt også formidle kunnskaper, fremme argumenter og saker? Kunne man ikke betrakte essayet som diktets nærmeste søsterdiktart like gjerne som dramatikken – eller for den del også som epikken? Moe-Repstads dikt har åpenbart essayistiske drag, og nettopp det gjør det spennende å lese dem; man oppdager alltid noe man ikke før har visst om, man lærer noe nytt, man ser sammenhenger man ikke før har sett. Men samtidig har jeg stor sans for måten Moe-Repstad behandler de sentrallyriske motiver og emner på som i «Om å stille fortelle». Forglemmegei nevnes flere ganger i Devon, blomsten som guden glemte å gi navn og som selv minnet guden om sin navnløshet. Og som fikk sitt navn etter sin egen replikk: Forglemmegei. Det følgende får stå som eksempel på det jeg i blant, men ikke hver gang jeg har lest det, oppfatter som et eksempel på Moe-Repstads kjærlighetsdiktning, med blomsternavnet på latin:
Det gåtefulle i deg akselererer, men gleden består: myosotis scorpioides
for det jeg mistet da jeg hørte navnet ditt i alle verdens bibliotek
Ole Karlsen, professor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Innlandet. Har utgitt tre bøker om norsk poesi, vært bokanmelder (Dag og Tid), tidsskriftredaktør (Edda, Nordisk poesi.Tidsskrift for lyrikkforskning) og redigert et 30-talls bøker om norsk og nordisk lyrikk.
