49. utgåve | 17. november 2022 | BOKMELDING
Snø, lek, system
Tilfanget av poetiske virkemidler vitner om en erfaren debutant som komponerer et diktforløp der korte og lengre dikt utveksler og ivaretar prosaens dybdeformat og poesiens erkjennelsesform.
DIKT
Toto Hølmebakk
Almakolender
94 s.
Tiden forlag 2022
AV FREDDY FJELLHEIM
Jeg områr meg og tør påstå at det sentrale elementet i Toto Hølmebakks Almakolender, der allerede den lekfulle tittelen tar opp i seg poetnavnets stavelser, er snø. Snøen i denne debutboken kan være metafor, hendelse og motiv, men jeg finner sjelden at den kjølige hvithetens krystaller opptrer i kontraster. Det finnes vage forskjeller mellom svart og hvit, og «rødt» og «hvitt» forekommer hyppigst, men det er likevel som lesningens milde mørke er vevd inn i diktene, forskjellsløst. Jeg kunne komme til å tenke at dette er tegnet på modenhet, en omforent behandling av tradisjonelle motsetninger mellom lys og mørke, med kroppens egen skrift i minnets meddelelsestrang, men la oss nå se.
Almakolender er i tre deler med den insisterende tittelrekken «Almanakk», «Konsonanter» og «Kalender». Tilfanget av poetiske virkemidler vitner om en erfaren debutant som komponerer et diktforløp der korte og lengre dikt utveksler. De korte diktene, som ofte er haikuer, er pregnante både på form- og innholdsside, men på sekvensnivå kan de ikke uten videre holde stand mot prosadiktenes innslag av litt trege beskrivelser gjennom stadige anvendelser av preposisjoner og relativt pronomen. Samtidig er dette en poet som vet hva han vil uttrykke, og som med prosadiktenes stofflighet tar sjansen på å skape dybde og resonans. Variasjon i lesehastighet er litteraturens metode for næringsrik «smeltning», for å låne et svensk begrep. Med prosapoesien nærmer Hølmebakk seg samtidig novellens mulighet, for denne forfatteren vil aktivt skjule det opplagte. Hvordan f.eks. krig og felttog diskret tar bolig i noen av de mer hverdagslige tekstene er samtidig et eksempel på prosaens dybdeformat og poesiens erkjennelsesform. Vi får høre om den virile teaterregissøren som elsket seg til døde, men likevel fikk anekdotens forsonende etterliv, eller kvinnen som kommer opprømt inn på toget fordi hun har mistet en hanske.
Mens jeg skriver oppdager jeg at sekvensen «Konsonanter» får funksjonen av et statement om denne bokens form. Har vi med en slags skriftens tolvtoneteknikk å gjøre? I det lyriske forløpet spiller haikuene en avgjørende rolle, utplassert som cymbaler i en poesi der mange dikt fremstår som prosaiske rytmeganger a la kontrabass. I «Konsonanter» får en rekke store komponister navnene sine latinisert til marmorskriftens «BCH», «PRT», et påskudd for en fortettet humor og sensitive musikalske observasjoner. Særlig Pärt-diktet uttrykker noe jeg umiddelbart drar kjensel på, og hva med «SCHBRT»:
Epletreet bærer nedfallsfrukt
ingen liker
lenger lieder
Hølmebakk lar seg prisgi naturen og gir sin poesi et gjennomført naturspråk, f.eks. i det betagende diktet som begynner slik: «I bunnen av dalen renner bekken, enkelte steder langsom og bred/ som en elv, men vi ser den ikke, hører den ikke». I dette diktet, som er en av samlingens mest suverene, er temaet nettopp alt det vi ikke ser og hører, men som er der, i omgivelser vi bare kan ane. Snøen er naturelementet som bokstavelig talt smelter sammen med poesien, uten å miste sin krystallinske opprinnelse, og som bidrar til den tildekkende snøfunksjonen som dikteren ofte benytter seg av, «et ras fra en gren/ forsvunnet før den treffer bakken/ som fyller søkk og sletter steiner». Snø er så grunnleggende nordisk, innrisset i mentalitet og litteratur, og det at landskapet blir skjult i hvitt i vinterhalvåret, hva gjør det med menneskets forståelse av hvithet, av det som dekkes til og holdes skjult? En poetisk åre i folkesjelen? Og en så hjerteskjærende og brutal forsvinning under klimakatastrofene. Våre lesende etterkommere vil møte et dobbelt mørke og undre seg over et gåtefullt språk f.eks. i Bjørnsons «Over de høie fjelle».
Diktene til denne poeten er blottet for naturidyll og holder seg med en viss sakpoetisk kjølighet, og med en bestemt verdighet: Jeg observerer at mange av tekstene har flere personlige tilegnelser, og de litterære henvisningene er mange. Dette tenker jeg er diktbokens sosiale rom der både medmennesker og lesningens tilskikkelser hører sammen.
Det litterært bemerkelsesverdige er muligens kenettene som Hølmebakk nyskaper på norsk, etter inspiratoren Raymond Quenau, den franske forfatteren som ga støtet til Oulipo-bevegelsen og åpnet litteraturen for matematisk forholdstenkning og friere litterære strukturer. Sjelden har jeg tellet så mange stavelser som i denne boka, men dette skjerper som kjent oppmerksomheten på prosodi, rytme og taktomslag. De tolv kenettene – 12 er storformens organiserende prinsipp i boka, men ikke konsekvent – fremstår som lydløse plakat-avatarer i et landskap av Juan Miró, for å krysse epoker. Jeg utsteder slik noen assosiative notater til kenettene, i nøytral rekkefølge: «prosessuell poesi, tombolalogikk, hjernedataprogrammering, systematisk tilfeldighetslogikk, forutsigbar uforutsigbarhet, grammatikkgrafikk, uendelighetsprognoser, stavelsesrigiditet». Dette i en bok der alle årets måneder nevnes unntatt juni og der angivelser av klokkeslett er mange, men i et kalendarisk system som opphever seg selv og blir en poetisk tidsorden, destabilisert.
De bundne formene utgjør bare én sekvens av flere, og jeg har under lesningens oppstigning funnet at den utsøkte kombinasjonen av virkemidler, formspråk og utsagnsnivåer kan åpne for en erfaring av språkets rom for naturomgivelse. Dette er en form for litteratur jeg har ventet tålmodig på i mange år, og den melder seg litt etter litt i samtiden, senest i danske Silja Hendersons nye bok Zonen.
Erkjennelsesrevolusjon underveis. Toto Hølmebakk har båret sin etappe med fakkelen.
Freddy Fjellheim, f.1957 i Fredrikstad. Forfatter, kritiker og ansv. redaktør for Forfatternes klimaaksjon. Siste utgivelse: Varslerens ansikt/rikdommens speil.
